Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart
tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg
fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske
korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst
inne tenker.
At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet.
Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær.
Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et tap av ulikhet. Forskjellige styrker og ressurser. Som både mor, far og barnet kan trekke på.
Å være mor er et blodslit, bokstavelig talt. Jeg revna da jeg fødte og blødde tungt i seks uker etterpå. Kroppen ble skakk og støl av å bære og leie, brystene ømme av å amme, hodet omtåka av for lite søvn. Men et unektelig bånd skapes som tvinnes sterkere jo lengre en holder på. Kanskje er det nettopp denne spesielle nærheten som provoserer. Sjalusi blant de som ikke har den. Fortvilelse over det biologiske lodd og at noe ikke kan forandres på.
Godt valg!
At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet.
Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær.
Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et tap av ulikhet. Forskjellige styrker og ressurser. Som både mor, far og barnet kan trekke på.
Å være mor er et blodslit, bokstavelig talt. Jeg revna da jeg fødte og blødde tungt i seks uker etterpå. Kroppen ble skakk og støl av å bære og leie, brystene ømme av å amme, hodet omtåka av for lite søvn. Men et unektelig bånd skapes som tvinnes sterkere jo lengre en holder på. Kanskje er det nettopp denne spesielle nærheten som provoserer. Sjalusi blant de som ikke har den. Fortvilelse over det biologiske lodd og at noe ikke kan forandres på.
Godt valg!
Kommentarer
Legg inn en kommentar