Gå til hovedinnhold

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker.

At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet.

Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær.

Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et tap av ulikhet. Forskjellige styrker og ressurser. Som både mor, far og barnet kan trekke på.

Å være mor er et blodslit, bokstavelig talt. Jeg revna da jeg fødte og blødde tungt i seks uker etterpå. Kroppen ble skakk og støl av å bære og leie, brystene ømme av å amme, hodet omtåka av for lite søvn. Men et unektelig bånd skapes som tvinnes sterkere jo lengre en holder på. Kanskje er det nettopp denne spesielle nærheten som provoserer. Sjalusi blant de som ikke har den. Fortvilelse over det biologiske lodd og at noe ikke kan forandres på.

Godt valg!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det kan bli en god periode nå

- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. 
Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. 
Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det k…

Er det så nødvendig med sommerfest?

Vi sitter trangt rundt langbordet under den hvite teltduken, men stemningen er stiv med frosne smil, det er ikke lenger tropevarme, det er høst i hagen, og det regner. Jeg fryser allerede over velkomstdrinken og aner ikke hva jeg skal si. Konversere med naboer jeg nettopp har hilst på eller bare så vidt snakket med før. Det er sommerfest i hagen, skal være en hyggelig avslutning på sommeren og en fin mulighet til å bli kjent.

Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut.

Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være kl…

Kan vi kaste han ut nå?

Han kommer i rasende fart fra stua, innom doen, gjennom gangen, før han stormer inn på kjøkkenet, og jeg blir fremdeles stiv i kroppen, frykter de skarper klørne, det ville blikket, og han bykser opp, nå er han i vinduskarmen, opp på benken, ”Nei, Mio!” roper vi ut, både Lilly og jeg, brutalt dratt ut av halvsøvnen ved spisebordet over frokosten. Lilly har øvd seg på å bruke streng stemme, sier hun, som meg, men jeg tror bare det faller naturlig for henne også nå, som hun har kjent på sinnet selv, frustrasjonen, for han raser også inn på hennes rom, opp i hyllene, raserer alt hun har satt opp så pertentlig av Lego og Shopkins, LOL Surprise dukker med sko og klær og utstyr, alle de bittesmå Hatchimals figurene dandert på rekke og rad. No more.
”Jeg hater Mio!” gråter hun, blør fortsatt fra hender og armer, nå har han vært i vinduskarmen, revet ned alt hun hadde satt opp der, vi må lete på gulvet, finne alt igjen, hvor er de hvite små skoene, snufser hun, og vi plasserer det hele et ste…