Gå til hovedinnhold

Nå lever jeg i det lille

Jeg pleide å tenke at det måtte skje noe stort. Jeg fikk klaustrofobi av det trange livet. Jeg ville ut, måtte finne det, måtte være der det skjedde.

Jeg ble skuffet gang på gang.

Nå tror jeg ikke lenger at det kommer til å skje noe stort, eller at det skjer noe stort et annet sted enn her. Nå tenker jeg at alt er veldig lite, men det lille er egentlig ganske stort.

Det er fint å være i det lille. Livet blir rikt når man lever i det. Det blir mer å være glad for.

Som å sykle. Om vinteren.

I november fikk jeg meg for første gang piggdekk på sykkelen, og nå sykler jeg på is og glatt føre, gjennom mørke og i kulde. Det er veldig fint. Jeg blir glad av å sykle, også nå. Jeg ser ting jeg ikke ville sett om jeg satt bak vinduet på trikken eller bussen. Som nyanser av lys, også i mørket. Mørket blir relativt og mindre mørkt.

Også kulden oppleves på en annen måte. På sykkel kan den bli frisk og levende, noe man beveger seg i og gjennom. Og ikke noe man står og stivner til i frosten mens man venter på trikken.

På trikken er det trangt, er det lett å bli irritabel, kjenne massene av morgentrøtte mennesker som noe som er i veien. På sykkel, derimot, er det fritt og plass til å være glad i menneskene, også de fremmede som hutrer seg gjennom mørket. På sykkel kan jeg bli glad i det livet andre holder på med rundt meg. Jeg får lyst til å smile og nikke, får lyst til å engasjere meg i deres liv. Får lyst til å rope ut, "jeg ser deg nesten ikke! Du må bruke refleks så jeg ikke kjører på deg!"

For vi er sammen om dette; det handler om liv. De kan reddes, vi kan overleve enda litt til, det kan bli en dag full av liv i dag og.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung. Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det. I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg. Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det. Det er det som er så fint med å være i poet

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va

I disse corona-tider: hva slags verden vil vi ha?

En verden hvor vi som nå, i en pandemikrisetid, fortsetter med å gjøre vårt beste for å gjøre verden til en bedre en. Et samfunn hvor vi er mindre opptatt av hvordan vi ser ut, og mer opptatt av å hjelpe hverandre. Hvor vi er mer opptatt av å gjøre vårt beste for å bli forstått og forstå hverandre, enn å angripe motparten. Et samfunn hvor vi virkelig er innforstått med verdien i det å formidle oss imellom, og bygge kunnskap. Spesielt med det å være der for å støtte våre barn og unge, vår neste generasjon. Jeg ser allerede et samfunn som har gått igjennom et enormt digitalt kompetanseløft. Et samfunn som sånn sett kan spare miljøet, og våre krefter på mange måter, til å bruke dem mer effektivt.  Jeg ønsker et samfunn hvor noe av den dugnadsånden denne tiden har vekket i oss lever videre. Til å stå sammen. Mens vi vet at vi er alle i samme båt, i hver vår lille, eller store bolig. Hvor vi ser at det alltid er de svakeste som rammest verst, nasjonalt og globalt. At vi er sårbare