Gå til hovedinnhold

Nå lever jeg i det lille

Jeg pleide å tenke at det måtte skje noe stort. Jeg fikk klaustrofobi av det trange livet. Jeg ville ut, måtte finne det, måtte være der det skjedde.

Jeg ble skuffet gang på gang.

Nå tror jeg ikke lenger at det kommer til å skje noe stort, eller at det skjer noe stort et annet sted enn her. Nå tenker jeg at alt er veldig lite, men det lille er egentlig ganske stort.

Det er fint å være i det lille. Livet blir rikt når man lever i det. Det blir mer å være glad for.

Som å sykle. Om vinteren.

I november fikk jeg meg for første gang piggdekk på sykkelen, og nå sykler jeg på is og glatt føre, gjennom mørke og i kulde. Det er veldig fint. Jeg blir glad av å sykle, også nå. Jeg ser ting jeg ikke ville sett om jeg satt bak vinduet på trikken eller bussen. Som nyanser av lys, også i mørket. Mørket blir relativt og mindre mørkt.

Også kulden oppleves på en annen måte. På sykkel kan den bli frisk og levende, noe man beveger seg i og gjennom. Og ikke noe man står og stivner til i frosten mens man venter på trikken.

På trikken er det trangt, er det lett å bli irritabel, kjenne massene av morgentrøtte mennesker som noe som er i veien. På sykkel, derimot, er det fritt og plass til å være glad i menneskene, også de fremmede som hutrer seg gjennom mørket. På sykkel kan jeg bli glad i det livet andre holder på med rundt meg. Jeg får lyst til å smile og nikke, får lyst til å engasjere meg i deres liv. Får lyst til å rope ut, "jeg ser deg nesten ikke! Du må bruke refleks så jeg ikke kjører på deg!"

For vi er sammen om dette; det handler om liv. De kan reddes, vi kan overleve enda litt til, det kan bli en dag full av liv i dag og.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det kan bli en god periode nå

- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. 
Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. 
Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det k…

Er det så nødvendig med sommerfest?

Vi sitter trangt rundt langbordet under den hvite teltduken, men stemningen er stiv med frosne smil, det er ikke lenger tropevarme, det er høst i hagen, og det regner. Jeg fryser allerede over velkomstdrinken og aner ikke hva jeg skal si. Konversere med naboer jeg nettopp har hilst på eller bare så vidt snakket med før. Det er sommerfest i hagen, skal være en hyggelig avslutning på sommeren og en fin mulighet til å bli kjent.

Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut.

Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være kl…

Kan vi kaste han ut nå?

Han kommer i rasende fart fra stua, innom doen, gjennom gangen, før han stormer inn på kjøkkenet, og jeg blir fremdeles stiv i kroppen, frykter de skarper klørne, det ville blikket, og han bykser opp, nå er han i vinduskarmen, opp på benken, ”Nei, Mio!” roper vi ut, både Lilly og jeg, brutalt dratt ut av halvsøvnen ved spisebordet over frokosten. Lilly har øvd seg på å bruke streng stemme, sier hun, som meg, men jeg tror bare det faller naturlig for henne også nå, som hun har kjent på sinnet selv, frustrasjonen, for han raser også inn på hennes rom, opp i hyllene, raserer alt hun har satt opp så pertentlig av Lego og Shopkins, LOL Surprise dukker med sko og klær og utstyr, alle de bittesmå Hatchimals figurene dandert på rekke og rad. No more.
”Jeg hater Mio!” gråter hun, blør fortsatt fra hender og armer, nå har han vært i vinduskarmen, revet ned alt hun hadde satt opp der, vi må lete på gulvet, finne alt igjen, hvor er de hvite små skoene, snufser hun, og vi plasserer det hele et ste…