tag:blogger.com,1999:blog-37103154162548143592024-03-05T09:11:58.910+01:00Quizzical mama i NorgeAnnehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.comBlogger21125tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-16650737177904621232020-12-21T19:15:00.000+01:002020-12-21T19:15:14.104+01:00Den vanskeligste gaven<p>Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da. </p><p>Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort.</p><p>Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen. </p><p>Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe.</p><p>Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp.</p><p>Dette er et sårt minne, men et fint et og.</p><p>Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder.</p><p>All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager.</p><p>Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som varmer og overvinner mest, som hjelper oss til å holde ut, vi gir oss ikke, vi fortsetter, vi gir alt vi kan.</p><p>God jul, alle!</p>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-18033642090427103572020-12-04T13:53:00.003+01:002020-12-04T13:53:46.626+01:00Hvilke barn bekymrer vi oss for?<p>Kronikk trykket i Dagsavisen 4. desember 2020.</p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjeJeLt6xjJ0fH-EXmbtOEec9DY3B2SMzwfw-2JgdhEhggvsbwA9n6qDhfxRsXb1Xjn73g0wietOV9dznkVmYKypDv-tKbJpcPzG6CtDpRhGMV2tAtwA7Mn6dQr4LnQ02cB-Qz631IKHSPn/s2048/3CDABA95-9FF6-4318-B708-F3C222B8F1C8.heic" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="2048" data-original-width="1536" height="640" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjeJeLt6xjJ0fH-EXmbtOEec9DY3B2SMzwfw-2JgdhEhggvsbwA9n6qDhfxRsXb1Xjn73g0wietOV9dznkVmYKypDv-tKbJpcPzG6CtDpRhGMV2tAtwA7Mn6dQr4LnQ02cB-Qz631IKHSPn/w480-h640/3CDABA95-9FF6-4318-B708-F3C222B8F1C8.heic" width="480" /></a></div><br /><p>Lenke til kronikken i <a href="https://www.dagsavisen.no/debatt/hvilke-barn-bekymrer-vi-oss-for-1.1809660" target="_blank">Dagsavisen</a></p>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-49109421694582536162020-10-27T19:39:00.000+01:002020-10-27T19:39:44.157+01:00Det beste jeg vet ..
er starten og slutten. Når du kommer søvndrukken inn til meg, kroppen din lukter søvn og er varm, jeg lager frokost, eller det er helg, og vi kan kose i sengen før vi ikke orker mer av det. <div><br /></div><div>På slutten, om kvelden, etter et glass melk på kjøkkenet og så alt det på badet, tannpuss og ansiktsvask, før en tur innom do, når jeg sitter på sengekanten din, da vil du fortsatt at jeg sitter der en stund, noen ganger åpner du deg helt, jeg vet ikke om det er fordi du er så trøtt, så trygg, så hudløs, alle sluser åpnes, det er fint. Andre kvelder vil du bare ha meg der, ved siden av deg, armen min, inntil din. Noen ganger kan du bli amper, alt blir feil, og så likevel. </div><div><br /></div><div>Det pleier å hjelpe å bli helt stille da. </div><div><br /></div><div>Etter det kan vi gå videre med det samme ritualet som alltid, jeg elsker deg, sier jeg, jeg elsker deg, sier du, og jeg reiser meg fra sengekanten og går mot døra, når jeg åpner den, skal jeg snu meg og hviske et siste «sov godt, drøm søtt, vi ses i morgen, og jeg er såååå glad i deg,» før jeg blåser mine to siste kyss fra gløtten av en døråpning med et nesten lydløst «jeg elsker deg,» og så lukker jeg døra. </div><div><br /></div><div>Og så går jeg inn på kjøkkenet, og derfra inn til sovealkoven min, og der sitter jeg, på vakt, jeg passer på, hele verden, kjennes det som, men først og fremst på deg, sover du nå, har du fred? </div><div><br /></div><div>Det er mørkt ute, det ser mørkt ut for verden nå. Da klamrer jeg meg til mitt bittelille liv som vokser til vår egen mikroskopiske treenighet og da kan jeg greie alt. Jeg skal i hvert fall greie å gjøre mitt i morgen òg. Og det må være nok for nå.</div>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-54198882063920290202020-10-25T16:29:00.010+01:002020-10-25T19:10:17.980+01:00En time tilbakeNok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå. <div><div><br /></div><div>Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer,</div><div>krysset av dager og notert merkedager på kalenderen, </div><div>en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til, </div><div>det må snart skje noe! </div><div><br /></div><div>Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd. </div><div><br /></div><div>Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen <i>egentlig</i> mening, </div><div>jobben med å fylle det med mening, </div><div>mens vi gjør alt det som "må" gjøres, </div><div>arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold, </div><div>mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse! </div><div><br /></div><div>Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg, </div><div>hva betyr noe for meg, hva velger jeg, </div><div>vi bygger videre på maurtua. </div><div><br /></div><div>At vi tar vare på hverandre, </div><div>jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly. </div><div>At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem, </div><div>jeg bor i meg, </div><div>jeg er her for deg. </div><div>At jeg står opp, møter dagen, tar det som kommer, </div><div>er tilstede, og forsvinner inn i tankene. </div><div><br /></div><div>Distraksjonen! Jeg trenger også den. En krevende oppgave, noe som er utenfor meg, som utfordrer meg, som jeg kan bli oppslukt i, som får meg til å glemme alt annet. Glemme Trump og Covid-19, støv og skitt, at livet er kort, og vi skal alle dø. </div><div><br /></div><div>Jeg finner meg i pusten, i lukten av vått løv, når jeg er her helt tilstede for deg. </div><div><br /></div><div>Jeg holder ut alt det andre for jeg vil leve i det. </div></div>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-5731342690866491832020-10-05T13:27:00.009+02:002020-10-25T16:41:13.328+01:00Når skal Ap bli "in touch" med oss folka igjen? <p> Trykket i VG 5. oktober 2020</p><p><br /></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjK5LPdwDighh8qahaGJfmhjCNnyVeNWMwfHMnY24lVqibUeIONzlllhauexvhgQljNgyxFPn8uh_VI7hChOqtiPA56UciyLRdv9CN3NiWPLYyfjolNmFwDhnwZu7HgnIEBrpWWKgMw-LKB/s1762/VG_debatt.png" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1138" data-original-width="1762" height="414" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjK5LPdwDighh8qahaGJfmhjCNnyVeNWMwfHMnY24lVqibUeIONzlllhauexvhgQljNgyxFPn8uh_VI7hChOqtiPA56UciyLRdv9CN3NiWPLYyfjolNmFwDhnwZu7HgnIEBrpWWKgMw-LKB/w640-h414/VG_debatt.png" width="640" /></a></div><br /><p><br /></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br /></div><br /><p></p>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-14204177384719556092020-04-03T20:50:00.003+02:002020-04-03T21:16:56.676+02:00I disse corona-tider: hva slags verden vil vi ha?<div class="MsoNormal" style="font-family: "Times New Roman", serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span style="background-color: white; font-family: "georgia" , serif;">En verden hvor vi som nå, i en pandemikrisetid, fortsetter med å gjøre vårt beste for å gjøre verden til en bedre en. Et samfunn hvor vi er mindre opptatt av hvordan vi ser ut, og mer opptatt av å hjelpe hverandre. Hvor vi er mer opptatt av å gjøre vårt beste for å bli forstått og forstå hverandre, enn å angripe motparten. Et samfunn hvor vi virkelig er innforstått med verdien i det å formidle oss imellom, og bygge kunnskap. Spesielt med det å være der for å støtte våre barn og unge, vår neste generasjon.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: "Times New Roman", serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: "Times New Roman", serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span style="background-color: white; font-family: "georgia" , serif;">Jeg ser allerede et samfunn som har gått igjennom et enormt digitalt kompetanseløft. Et samfunn som sånn sett kan spare miljøet, og våre krefter på mange måter, til å bruke dem mer effektivt. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: "Times New Roman", serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<div style="font-family: "times new roman", serif;">
<span style="background-color: white; font-family: "georgia" , serif;">Jeg ønsker et samfunn hvor noe av den dugnadsånden denne tiden har vekket i oss lever videre. Til å stå sammen. Mens vi vet at vi er alle i samme båt, i hver vår lille, eller store bolig. Hvor vi ser at det alltid er de svakeste som rammest verst, nasjonalt og globalt. At vi er sårbare på lokalt nivå hvis vi ikke tenker større. </span><o:p></o:p></div>
<div style="font-family: "times new roman", serif;">
<span style="background-color: white; font-family: "georgia" , serif;"><br />
</span></div>
<span style="font-family: "georgia" , serif;"><span style="background-color: white;">---</span></span><br />
<br />
<span style="font-family: "georgia" , serif;"><span style="background-color: white;">Bidra du også med dine 200 ord hos danske <i>Politiken</i>:</span></span><br />
<span style="font-family: "georgia" , serif;"><span style="background-color: white;">"</span></span>A global testimony of the most challenging period of our time: 200 Words"<br />
<a href="https://politiken.dk/indland/art7735542/200-Words?utm_campaign=politiken-boger&utm_content=01-04-2020&utm_medium=email&utm_source=newsletter_redaktionel">https://politiken.dk/indland/art7735542/200-Words?utm_campaign=politiken-boger&utm_content=01-04-2020&utm_medium=email&utm_source=newsletter_redaktionel</a><br />
<div>
<br /></div>
</div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-75343803309527076322019-06-22T21:51:00.003+02:002020-10-25T16:40:59.571+01:00Pride og sorg<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">Trykket i Klassekampen 22. juni 2019</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjyfVEhMZ_V1nCIhwtxTASLarNKdVaJcxtVBgPs8FXc9maDNRUyfEcAQoMu-oIfhjAppx6nrXxMeNPWKsHLMAZ-4Ug9bbEkkTYxK6v6t47jWVBbpOgatGnrdf7OC8DykHpcUnxMOAEeU1bv/s1650/Klassekampen_inn.png" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1030" data-original-width="1650" height="400" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjyfVEhMZ_V1nCIhwtxTASLarNKdVaJcxtVBgPs8FXc9maDNRUyfEcAQoMu-oIfhjAppx6nrXxMeNPWKsHLMAZ-4Ug9bbEkkTYxK6v6t47jWVBbpOgatGnrdf7OC8DykHpcUnxMOAEeU1bv/w640-h400/Klassekampen_inn.png" width="640" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br /></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div></div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-53772203928660277512019-04-14T19:38:00.000+02:002019-04-14T19:38:02.562+02:00Jeg gikk.<br /><div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
I dag gikk jeg. Jeg liker ikke søndager, derfor gikk jeg. Det pleier å hjelpe. Jeg hadde ikke lyst. Jeg var dorsk og tung, virkeløs og tom. Derfor måtte jeg gå.</div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Dessuten skinte solen, fra helt blå himmel, det er midten av april, palmesøndag, faktisk, og jeg er norsk nok til å kjenne på presset av at da må du ut. Du må ut på tur.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg kjente på savnet, savnet etter Lilly. Datteren min. Det er så tomt her de helgene hun ikke er her. Jeg kjente vekten av fremtiden, når hun blir borte fra meg mer. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg gjorde yoga etter frokost, det hjalp. Jeg satt meg ut i solen, hørte på en podcast, det var ganske fint. Kjente en kalt vind, kjente setet under meg bli hardt, gikk inn for å spise, selv om jeg var ikke sulten, det var noe å gjøre. Satt der og spiste. Høre på slutten av intervjuet, podcasten, det var med en kvinne, skuespiller, fire år eldre enn meg, som også hadde ønsket seg flere barn enn ett. Men hun var fortsatt gift. Og om fire år er det jeg som blir femti.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Ser jeg middelaldrende ut? Jeg greier ikke se det selv. Men mannen, gutten, på Dyresjappa, han må tydeligvis se det, for han tøyset med meg i går, da jeg var der for å kjøpe kattemat, og jeg fortalte vi skal til Norefjell, og han sa, men du skal vel ikke stå slalåm, og det skal jeg jo.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg hadde spist lunsj. Dagen blir så lang. Jeg fikk en snap, så datteren til en venninne, en venninne som bor i Sandvika, men i videon på Snapchat så jeg datteren hennes rulle ned en bakke som var gjenkjennelig for meg, det var fra Vulkan-området på Grunerløkka, ikke langt fra meg på Torshov. Jeg bestemte meg for å gå, og så begynte jeg å gå. Jeg gikk gjennom Torshovparken og Birkelunden, nedover mot dit hun hadde vært, men da var hun allerede på bar, på Hytta, drakk øl i sola nede ved Schous plass. Dit ville ikke jeg. Jeg ville ha det grønne og det blå. Jeg ville gå. Jeg ville gå forbi mens jeg så på alle menneskene, de som klatret i stativer, spilte ball på banen, store og små, de som drakk kaffe og de som spiste is, de som satt og drakk øl, de som spiste mat, de som gikk med poser med take-away-mat, på vei hjem eller til en annen park, kanskje trøtte fra lørdagen før, jeg var også trøtt fra lørdagen før. Det var godt å gå.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg gikk ned til Mathallen, forbi shalaen, opp til Kuba, videre langs Akerselva. Forbi mennesker som snakket tysk, fransk, spansk, dansk, forbi familier og unge par, venninner, kriser, venner, spill. En far som prøvde lære sin sønn å sykle. Et par som var uenige om noe. To eldre kvinner på en benk, to yngre kvinner på en annen, en mer i pine enn den andre på hver av benkene. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg gikk opp, opp de bratte bakkene, armene i kors over baken, kroppen lent fremover, sånn hjelper det å gå opp. De unge nybakte foreldrene foran meg som dyttet sammen på en vogn, jeg gikk forbi dem, hørte dem snakke, de snakket svensk, jeg hørte dem utveksle ord om at dette var jo egentlig en bra søndag. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg gikk og jeg kom hjem, kom til gården min, vår, der naboen fortsatt satt, mens hennes to minste lekte rundt omkring, mens de to eldre er hos en tante. Jeg satt meg ned ved siden av henne, vi snakket en times tid. Om vær og vind, fødsler og barn, om Lillys far som gikk fra mann til noe annet, i korte trekk sjokket, sorgen, bruddet, at det var vondt, så ble det bra, å være her, om vaksiner, om Netflix, om ski og svømming.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Gikk inn. Slo på radioen, valgte nok en podcast, Frode Grytten, han er så fin. Lagde middag og spiste middag mens jeg hørte på hans samlealbum. En liten perle i mitt liv. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Gikk inn i stua. Skrudde på lysene. Satte meg ned. Kvelden er ung. Kvelden kan bli lang. En gang fikk jeg aldri nok tid. Lenge hadde jeg alt for lite tid. Hadde så hastverket, så mye jeg måtte rekke.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Nå har jeg all verdens tid. Kvelden kan bli lang. Jeg må fylle den skal ikke tomheten kvele meg, deprimere meg. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Før kjedet jeg meg, var rastløs, søkte fest og fres. Nå vet jeg at det er ikke noe videre å finne, i fest og fres, derfor tynges jeg desto mer. Livet er tungt.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Det er bare dette. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Men så ser jeg en gul klump. På bokhylla der i hjørnet, rett framfor meg, på alterhylla mi, der ligger den. En av de tre gavene jeg fikk på bursdagen min nå i mars, fra Lilly. Toet ull, i påskegult gul. En ball, et hjerte og en flettet lenke. Lenken ligger oppå en pyntefjøl laget av en venn, en nabo fra USA, surrogatpappaen min. Alt sammen ligger der og minner meg på den gaven det hvert sekund er å være hennes mor, å være hans venn, hans surrogatbarn, å ha dem i mitt liv. Å være en som noen holder i sitt hjerte. Jeg er ikke alene. Selv om jeg gikk. <o:p></o:p></div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-25407983289454868172019-01-27T23:36:00.000+01:002019-01-27T23:36:19.161+01:00Nå elsker du meg<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Nå elsker du meg. Nå er det øyeblikk du ikke får nok av meg. Men det kommer en dag hvor det er andre du ikke får nok av, andre du heller vil være med.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Den dagen kommer, og så kommer noe annet.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Det er litt skummelt å ikke vite når og hva det er.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Men det er jo greit å vite, at det kommer og noe blir det. <o:p></o:p></div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-37374441552561958922019-01-27T23:22:00.000+01:002019-01-27T23:25:15.982+01:00Jeg blir nok aldri venn med søndag<span style="font-family: "calibri" , sans-serif;">Søndag er slutten på alt. Alt jeg hadde gledet meg til å få til, for oss, for deg, for meg, nå er det over. Det hjelper ikke at jeg fikk det til, at vi hadde det du ønsket deg, som vi gledet oss til, det er uansett over, det er forbi,</span><span style="font-family: "calibri" , sans-serif;"> </span><i style="font-family: Calibri, sans-serif;">this is it</i><span style="font-family: "calibri" , sans-serif;">. </span><br />
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg elsker hverdag. Så hvorfor hater jeg søndag? Jeg liker jo jobben min, du liker skolen din. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Søndag er livets ende. Mandag er livets begynnelse. Begge er brutale. Det er fredag som er den søteste dagen. Riktignok er det den dagen en kan være trøttest og mest sliten, akkurat som mot slutten av livet. Samtidig er det da en virkelig kan hvile litt på laurbærene etter ukas økt, kjenne seg rik, fullendt, alt er godt, det hele ble jo egentlig bra. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Så kommer lørdag, og det nærmer seg slutten, en kan ikke lenger sutte på godfølelsen av det en har gjort, må gjøre mer, alt som har hopet seg opp der hjemme, så sliten en enn måtte være, det må støvsuges og vaskes, handles inn og ordnes, litt gøy skal en også ha, det kan grense til pliktnytelse. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Og så søndag. Dagen derpå. Sliten. Trøtt. Tom. Tung. Dett var dett, spist er spist, og gjort er gjort. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Og dette er livet.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Men vi gjør det beste ut av det, av søndag. Vi er ikke glad i søndag, men det er den siste dagen til å finne litt trøst, fra livets tunge bør. Søndag er dagen for å drunte under dyna litt ekstra. Ha egg og bacon frokost med sjokolademelk og varm kanelbolle, latte med masse melkeskum, ekstra mye deilig ferskpresset juice. Søndag er dagen til å ha tid sammen. Kanskje gjør du noe med dine venner, men du kommer hjem til meg, og du får det jeg har å gi deg av oppmerksomhet og omsorg, så mange klemmer du vil ha, det beste du vet å spise, alle de spillene du vil spille. Og jeg får gi det til deg.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Jeg kjenner søndagens vekt, men forsøker å ikke dvele ved den. Jeg kjenner mer enn den.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Du vet, og jeg vet, at livet ikke er lett. Men du vet, og jeg vet, at livet like fullt kan være godt. Så vi klamrer oss til det, på denne siste dagen sammen.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Og når du spør om å få sove i sengen min med meg denne kvelden, så sier jeg ja, selv om avtalen er at det er fredag og lørdag det er lov. Og selv om jeg må opp, jeg får ikke sove, selv om du har sovnet og puster så fredfullt ved siden av meg, for alt det fine, det blir så nært og stort og flott, det løfter meg opp, og jeg flyr nærmest nå, det vil ta meg litt tid å lande. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Det er nesten så jeg kan glede meg litt til en annen søndag hvor jeg atter igjen vil kjenne at det nesten er sånn at jeg kan fly, så full og høy på alt det som fyller meg, som er så digg. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Calibri, sans-serif; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
Ikke at jeg har blitt venn med søndag, altså. <o:p></o:p></div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-30958179127825934852018-08-19T13:39:00.000+02:002018-08-31T17:20:55.252+02:00Kan vi kaste han ut nå?<div class="MsoNormal">
Han kommer i rasende fart fra stua, innom doen, gjennom gangen, før han stormer inn på kjøkkenet, og jeg blir fremdeles stiv i kroppen, frykter de skarper klørne, det ville blikket, og han bykser opp, nå er han i vinduskarmen, opp på benken, ”Nei, Mio!” roper vi ut, både Lilly og jeg, brutalt dratt ut av halvsøvnen ved spisebordet over frokosten. Lilly har øvd seg på å bruke streng stemme, sier hun, som meg, men jeg tror bare det faller naturlig for henne også nå, som hun har kjent på sinnet selv, frustrasjonen, for han raser også inn på hennes rom, opp i hyllene, raserer alt hun har satt opp så pertentlig av Lego og Shopkins, LOL Surprise dukker med sko og klær og utstyr, alle de bittesmå Hatchimals figurene dandert på rekke og rad. <i>No more.</i></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">”Jeg hater Mio!” gråter hun, blør fortsatt fra hender og armer, nå har han vært i vinduskarmen, revet ned alt hun hadde satt opp der, vi må lete på gulvet, finne alt igjen, hvor er de hvite små skoene, snufser hun, og vi plasserer det hele et sted enda høyere opp. Et klassebilde av Lilly som førsteklassing har han også revet ned fra veggen, det knuste heldigvis ikke.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">”Mio, jeg elsker deg,” hører jeg ikke lenge etter, jeg er på kjøkkenet igjen, hun klemmer og kysser på den myke pelsen hans. Han har vokst voldsomt på de to månedene vi har hatt ham, men han er fortsatt kattunge, en vilter tenåring, kanskje. Bare litt mer koordinert i byksene sine. Vil ikke lenger nødvendigvis måtte klamre seg fast i fanget mitt med de skarpe klørne sine etter et hopp som ikke fikk ham riktig opp. Hopper ikke lenger opp på meg som om jeg var et tre når jeg står rett opp ned. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">I vinduskarmene ser det nakent og trist ut utenfra nå, innenfra er det bare blitt så veldig hvitt, liksom, for jeg kapitulerte, fikk ham ikke fra å styrte opp dit, rote det til, knuse potter og lamper og spise på planter, så nå står alle de potteplantene jeg reddet, stuet sammen helt oppimot taket, øverst oppå den høye bokhylla i stuen. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Vi tilpasser oss, og han utvikler seg, og kanskje, bare kanskje, begynner han å lære seg litt. At det ikke er lov å være på spisestuebordet og kjøkkenbenken (selv om han likevel prøver seg begge steder). At han ikke skal bite på ledninger og ladekabler (selv om jeg fortsatt må spraye dem med citronella for å holde ham unna), slik jeg hver morgen må spraye sofaen etter jeg oppdaget hvor oppklort den var blitt på så kort tid, og det er faktisk en ganske fin sofa i grønn ull med diskret broderte sting. <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>De lange kjolene som fristet ham til å ta sats opp i klesstativet og klore seg fast og revne det som hang der. Nå har jeg hengt det lengste og fineste bort, inn i skapet i gangen med støvsugeren og vinterstøvlene, det lukter allerede surt av tøyet. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Andre ting må jeg bare gi opp. Tepper blir klort opp, stigen på Lillys køyeseng ser ikke ut, det får så være. Sofaputer, andre puter, klær og pledd, oppklorte eller istykkerrevne. Han gnager på bøker. Og det er pels og kattesand fra doen over alt. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Men han har i hvert fall begynt å la meg lage mat i fred (uten å bykse opp på meg; jeg må fortsatt jage ham ned fra benken) og yoga (uten å leke med flettene mine og klore meg på nesa; jeg må fortsatt få ham ned fra hyller hvor han river ned ting, eller møbler han river opp). Jeg trenger ikke lenger stappe knuten på pysjbuksa mi ned i trusa i frykt for at han vil se sløyfa hengende der oppe så han får en rasende lyst til å ta sats og fange den i et byks. Og noen ganger får jeg til og med feiet bort sanden fra kattedoen hans, før han søler til igjen når han skal leke med kosten eller sanden.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Vi har, Lilly og jeg, på disse to siste månedene, sammen stått og gått gjennom alt fra kalde føtter og anger, trangen til å kaste ham ut av vinduet eller sperre ham inne et sted vi ikke kan høre ham, kjærlighetsrus og søskensjalusi, opprømthet og oppgitthet. Jeg fantaserer fortsatt hver natt mot morgengry om å plassere ham nede i kjellerboden eller oppe i loftsboden, bare få ham vekk, bort, få slippe ham, så vi kan få litt fred. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Men så snur det jo, og så ligger han der så søt, helt krøllet opp i en ball, maler høylytt, og jeg puster lettet ut over at jeg ikke gjorde noe overilt. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Det minner meg om da Lilly var liten. Det plutselige og intense behovet fra et helt nytt lite vesen for min omsorg HELE tiden. ALDRI noe tid til meg selv, til å gjøre noe annet enn bare holde og amme. Gå på do i fred, for eksempel, uten å holde. Ta en dusj. Skrive en mail. Gjøre litt yoga. Åpne en bok. Støvsuge eller bare spise mat med kniv og gaffel. Ingenting av det. Bare holde og amme, holde og sove, holde og stelle. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Jeg kunne være så sliten. Av aldri en pause. Aldri å kunne forsvinne inn i meg selv, søke tilflukt i laptopen og drive av sted i tankene. Alltid være på, beredt og oppmerksom. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Jeg kunne bli gal. Da var det så godt å tømme seg for noen som forstod, som var i samme båt, som ikke dømte. For jeg trengte jo bare tømme meg litt, jeg ville jo selvfølgelig ha henne og bare være med henne, og jeg elsket det, det bare var så slitsomt også. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Og det hjalp når jeg fant ut av hva jeg kunne gjøre. Aviser kunne jeg kikke i, på bordet foran meg mens jeg holdt henne i armene. Og når jeg fikk til bæresjalet, da kunne jeg både lage mat og spise med to hender på gode dager, kanskje til og med støvsuge. Det beste var å gå, bare gå, og la tankene drive. Etter hvert kunne jeg skrive litt med henne liggende tett ved siden av låret mitt i sengen eller på sofaen. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Mio konkurrer om fanget med laptopen. Det nytter ikke å dytte ham ned; da hopper han bare opp på tastaturet og legger inn en hel rekke ubegripelige tegn. Så nå sitter jeg med laptopen nede ved knærne og armene strekt ut så langt jeg kan, mens han fornøyd kveiler seg til i fanget og jeg får vondt i skuldrene.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Her har jeg ikke andre mødre i samme situasjon å tømme meg for, men jeg har den loka Dyresjappa, min nye bestevenn. Til Sebastian har jeg kunnet gå å blåse ut mitt innerste og laveste i total oppriktighet om alle mine frustrasjoner og mørkeste tanker om Mio. Og den unge mannen bak disken, han bare humrer og ler, få det ut, sier han, alt sammen, og jeg må også le, og da blir alle kriser til å takle. Det går over, bare hold ut. Prøv å nyt det. Ta masse bilder. Gi ham en dorull og få latterkrampe av å se på ham med den. Det blir bedre. Han blir mindre vill. Han vil lære seg litt etter hvert. Og så vil du kanskje savne det. Hvor liten og søt han var, aktiv og artig. Når han blir doven og dorsk, kanskje ikke så interessert i deg, i hvert fall ikke i den minste bevegelse du foretar. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">- Jeg tror bare kattunger må være så søte som de er, ellers hadde ingen orket å ta vare på dem, sier en venninne som også har katt, prøver nok å trøste og vise at hun skjønner. Og kanskje har hun rett. Men jeg tror det dreier seg om noe mer enn det, dette at vi strekker oss så langt for å ha et dyr i huset og få det til å like seg. Alt det drittarbeidet vi gjør for dyret, bokstavelig talt, med å plukke opp avføring mens vi finner oss i at de driter i våre ting. Bare så vi kan få den lille kosen. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="mso-ansi-language: NO-BOK;">Jeg tror alt det der dreier seg om trangen på omsorg, på å gi den og å få den, å bygge tilknytning, familie. Flokkdyr eller ei; vi liker å være flere. Kan bli gal av å stelle for og ha små barn og menn som hele tiden vil ha noe fra oss oppå oss, savner det når vi ikke har det. Så fyller vi på med mer, pelsmyke varme små dyr. Som stryker seg tiggende langs leggen vår på kjøkkenet, legger seg kjærlig ned i fanget vårt i stua, tett inntil kroppen vår i sengen, helst under dyna, eller ved siden av ansiktet,<span style="mso-spacerun: yes;"> </span>pust mot pust, pels mot hud, varme deler varme. Og det er ganske fint faktisk, å være tre.</span></div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-56205364083779783212018-08-15T19:53:00.000+02:002018-08-31T17:16:37.989+02:00Er det så nødvendig med sommerfest?Vi sitter trangt rundt langbordet under den hvite teltduken, men stemningen er stiv med frosne smil, det er ikke lenger tropevarme, det er høst i hagen, og det regner. Jeg fryser allerede over velkomstdrinken og aner ikke hva jeg skal si. Konversere med naboer jeg nettopp har hilst på eller bare så vidt snakket med før. Det er sommerfest i hagen, skal være en hyggelig avslutning på sommeren og en fin mulighet til å bli kjent.<br />
<br />
Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut.<br />
<br />
Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være klønete og pinlig å konversere med naboer man ellers bare har nikket til, men i tillegg er jo til syvende og sist hver og en av oss stort sett mest opptatt av oss selv, både de utadvendte som skravler i vei om seg og sitt, og de innadvendte som forsvinner inn i seg selv og sitt. Kaver med å forstå hva det vil si å leve, å være meg, å være menneske. <br />
<br />
Og kanskje er det ikke så farlig. Kanskje betyr det ikke så mye, hvor mye vi får tak i og med oss, så lenge vi prøver litt i hvert fall, deler rom og temperatur, er i nærheten av hverandres kropper og ansiktsuttrykk, møtes med bølger av tanker og følelser, en strøm av energi. Egentlig er det jo et under når mennesker møtes, virkelig møtes i samtaler og tilstedeværelse. <br />
<br />
Jeg husker en venninne av Lilly, datteren min på ti, de var begge kanskje åtte da, og denne venninnen hadde så mye på hjertet, det var så mye hun måtte si. Jeg avbrøt henne med at jeg kunne ikke få med meg alt hva hun sa der og da, for vi hadde så vidt kommet innenfor og jeg holdt på å pakke ut ting og tang, vi hadde vært på stranda eller var det en park. Det gjør ikke noe, insisterte hun, ville bare prate, synes ikke det gjorde så mye om jeg ikke fikk med meg så mye. Hadde bare et voldsomt behov for å la alle ordene og følelsene renne ut av seg, det var noe hun var veldig opprømt over, og gleden liksom bare vokste ved å få meddelt den. <br />
<br />
Jeg tenkte på det i sommer da Lilly kom hjem sent en kveld hun hadde lekt med en venninne som bor i samme bygård som oss. De holder på å lage en forestilling, den er svært detaljrik og de har voldsomme ambisjoner for forestillingen, skal bli berømte med den etter hvert, det skal bli både teater, TV og film ut av det. Jeg legger stor vekt på å være tilstede og virkelig lytte til alt det Lilly sier til meg. Men det var blitt sent, jeg var opptatt av å få henne i seng, så mens jeg nikket og smilte og skjøt inn noen kommentarer og bekreftelser på hva hun sa, kom også med enkelte forslag, så kan jeg i ettertid ikke gjenfortelle stort fra det hun fortalte annet enn at det dreier seg om alver og feer og de vil også ha med både meg og mammaen til nabovenninnen i forestillingen. <br />
<br />
Men jeg tror faktisk ikke at det viktigste er hvor mange detaljer jeg husker fra forestillingen hennes, men at jeg var der, smilende og varm, lyttet der og da, selv om jeg ikke greide feste detaljer til hjernen. Jeg åpnet meg for entusiasmen hennes og møtte henne i den. Det var det som betydde noe. Samtidig som jeg fikk hjulpet henne av med klær og inn i pysj og gjennom kveldsmat og tannpuss mens hun snakket og snakket til søvnen tok henne.<br />
<br />
På en middag med noen akademikervenner her forleden kom tematikken opp igjen. Det dreide seg om en årlig konferanse i USA der de som underviser i norsk språk og litteratur kommer sammen og høster inspirasjon gjennom et faglig program med gjester fra Norge. Det er et krav at man snakker norsk hele tiden, og dette kan være vanskelig for flere av de amerikanske deltakerne. En av herrene i middagsselskapet mente så visst man måtte kunne beherske sin norsk i en slik setting. Han er ellers opptatt av hvor dårlig beherskelsen av norsk er blant amerikanske akademikere i nordisk, mens europeiske akademikere i nordisk stort sett behersker et ypperlig norsk, svensk og/eller dansk. Da slo en overbevisning så klar ned i meg, og et kall så sterkt om å utrope den, jeg visste han ikke kunne være uenig med meg om det jeg ville si, den lille talen jeg hevet røsten og la fram. – Om hvor vanskelig det i det hele tatt kan være å komme seg ut av seg selv og sitt hode, sine tankers og følelsers vold, og forsøke å møte andre i et oppriktig ordskifte. – Kan det da være så viktig hvilket språk som benyttes, avsluttet jeg retorisk, om det er norsk eller engelsk eller kaudervelsk, så lenge vi prøver og gjør en innsats for å møte hverandre i et meningsfylt ordskifte, altså beveger oss litt ut av oss selv for å møte den andre? Han smilte og lo, humret; jo, det var han faktisk helt enig i.<br />
<br />
Dette skal jeg ha i bakhodet på bakgårdens årlige sommerfest nå på lørdag. At det er ikke så farlig om vi ikke alltid greier henge med i hverandres tale, når bare vi sitter der sammen, vi deler et fellesskap, og vi skal alle prøve litt, å bevege oss ut av oss selv og møte den andre. Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-16820295813045340032018-08-10T19:41:00.000+02:002018-08-31T17:17:48.017+02:00Hjelp, jeg fins ikke på Facebook!<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">– Vi har et værminne på ti dager, fikk jeg vite av en kollega av meg i sommer. </span><br />
<span lang="NO-BOK">Han satt på utekafé og drakk pils etter jobb, livet var bra, sommer i Oslo er bra, skrev han. Ja, skrev jeg tilbake; i hvert fall i år, da. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Det var da han svarte med den kommentaren. Om at vi har et værminne på ti dager.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">I dag har det regnet og blåst, vi har kavet oss gjennom dagen. Hvor ble det av hetebølgen nå? <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Jeg trodde ikke på at snøen ville forsvinne i løpet av april i</span>år, men den gjorde det, og jeg husker det godt, for den forsvant så fort når det først begynte å smelte.<span lang="NO-BOK">Og i midten av mai, det er tre måneder siden nå, jeg husker godt at vi hadde en usedvanlig deilig varme da. Og at det snudde og ble gufsete på kvelden før dagen, og vi hadde såkalt bunadsvær på 17. mai i år. Jeg fikk i hvert fall ikke vist frem den nye fine drakten min. Den forble godt pakket inn under den tyktforete frakken så lenge jeg var ute i aksjon. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Så vi husker. Og vi glemmer. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Jeg tror på at vi husker det som gjør inntrykk. Lilly, datteren min, vil fra denne sommeren huske at vi fikk katt, at hun brakk foten på DANSKEBÅTEN, at hun var i København i RULLESTOL, at hun til tross for gips og krykker likevel til syvende og sist fikk bli med en venninne til øya Koster i den svenske skjærgården men IKKE KUNNE BADE, at hun mistet to tenner, den ene på Hudøy hvor hun var i 12 dager og det var veldig lenge, men også gøy, at hun hoppet flere ganger fra tieren på Frognerbadet, men den aller siste gangen, på tampen av dagen, like før vi skulle dra hjem, og jeg absolutt ville få henne til å hoppe en gang til så jeg kunne ta en video av det, da landet hun litt skjevt og slo hun rumpa og nå vet hun ikke om hun tør gjøre det igjen. Også at det var skikkelig varmt og fint vær hele sommeren, og vi sov begge på rommet hennes, på madrasser på gulvet foran den store vifta.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Og jeg, jeg vil huske alle bekymringene. For Lilly. Mens hun var på Hudøy. Mens hun var med faren sin. Og alt er nytt og annerledes nå og han, vi, det er ikke som før. Og i tillegg brekker hun foten på danskebåten mens hun er med han, og det gjør så vondt i mamma-hjertet mitt at jeg tror jeg skal krepere.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">I tillegg kreperer faktisk laptopen min. Samme dag som Lilly blir hentet av faren sin. Jeg innser det først dagen etter når jeg får beskjed fra Eplehusets online support at jeg bør ta laptopen ned til nærmeste servicesenter for å se om noe av det på laptopen KAN reddes ut.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Jeg er der når servicesenteret åpner, men må likevel stå i kø. Det regner. Det tar en evighet. Det ser dårlig ut. Jeg går ikke ut fra Eplehusets servicesenter med håp, heller ikke mot og vett eller hva man ellers burda ha. Jeg går derifra med gråten i halsen og savnet i hjertet.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Jeg går hjem, det er tilfluktssted nummer en. Finner ikke ro i noe. Hvordan skal dette gå. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Sent på ettermiddagen får jeg en telefon. Det er fra Eplehuset! En hyggelig ung mann, trønder, det er teknikeren som holder på med laptopen min. Han presenterer problemet og hvordan han kan hjelpe. Jeg takker og bukker og kjenner meg trøstet. Det er håp.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Allerede dagen etter kan jeg hente laptopen. Men det beste med denne historien er ikke det. Heller ikke at teknikeren greide å hente ut all informasjon og gjøre en back-up fra den skadete harddisken før han erstattet den med en ny.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Nei. Det beste med denne historien er møtet jeg hadde med den unge kvinnen som hjalp meg da jeg kom til servicesenteret for å hente laptopen. Alle på Eplehuset har rolige stemmer og bevegelser, selv om de er unge, er unge på en måte som oser suverenitet og ekspertise på all ny elektronikk. Det kan ikke være tilfeldig, at de er unge og suverene, og de blir sikket opplært i sindig stemmebruk og behersket kroppsspråk, for å berolige stressete kunder som meg, uansett; det funker. For jeg hadde i vært falt fremdeles angsten i strupen og skjelvingen i kroppen, men bare å stå nære henne, sammen, inntil den lille desken hennes, gjorde meg litt stødigere til beins. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Nå er jeg blitt førtifem, hun var kanskje tjue. Men så var vi ikke så forskjellige likevel. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Det rant ut av meg om all fortvilelsen jeg hadde kjent, avhengigheten jeg var blitt tvunget til å føle på, av denne laptopen, angsten over alt det som kunne gå tapt, som jeg ikke lenger ville ha tilgang til, alt det som var der inne av bilder og dokumenter, programmer og apper, og det var ikke til å holde ut uten dem. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Den unge damen brøt inn, i et litt annet spor, men noe må ha klikket; hun nikket og fortalte om hvordan hun hadde meldt seg ut av Facebook, for hun hadde blitt så avhengig av å hele tiden sjekke mobilen. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Så hadde hun meldt seg på igjen, det er jo også praktisk, for å følge med på visse ting, jeg nikket, sa meg enig, men jeg poster ikke lenger noe særlig selv, la jeg til, det har blitt så rart etter hvert, nå som jeg er venn med gud og hver mann, i hvert fall ikke bare venner, men også kolleger og studenter, naboer og bekjente, foreldre fra FAU og skolekrets. Og finnes jeg da, hvis jeg ikke riktig synes der, på Facebook? <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<span lang="NO-BOK">Dette store eksistensielle spørsmålet som jeg føler på en hel del. Lever jeg hvis ingen vet hva jeg gjør, ser meg og følger meg, hvordan kan de føle med meg da? Alle de andre som tar så stor plass der ute på Facebook og Instagram, med bilder og oppdateringer fra eget liv og hverdag. Hun kimte i med samstemt enighet, for akkurat dette spørsmålet hadde hun også gått og grunnet på, ergret seg over. Trassen: jeg finnes jo! Og så den gnagende uroen, følelsen av å likevel ikke helt gjøre det, i vår tid, i andres øyne, ikke helt være en del av det livet som leves, som synes, som det postes om, og har jeg et liv da?<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal" style="font-family: Cambria; margin: 0cm 0cm 0.0001pt;">
<br /></div>
<span lang="NO-BOK" style="font-family: "cambria"; font-size: 12pt;">Vi to var selvfølgelig enige om at vi lever jo. Faktisk! Og våre liv er verdt å leve. Selv om vi ikke poster om dem. Og jeg tror vi begge kunne ta og føle på våre livsnervers potens der og da, i det øyeblikket vi delte, i det møtet vi hadde; vi ble sett og vi så hverandre, helt ufiltrert og på ekte. </span>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-58532945770584475242017-07-12T21:00:00.004+02:002020-10-25T16:45:34.163+01:00Kjærlighetssorg <div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">Trykket i Klassekampen 12. juli 2017</div><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhF9kHn-sLZ5aMhUsprrH6bwT7egRLjTf4xbAfWDE8wajA-Uc4M7u6bnYoIRVO-iS6R1B0-78BM6QhgraqvWFf-avjKWqPkBPLKpDiy1aY4r__UOqkHTzNBFYpuJ5IKGAIJHKaS10grjqej/s2048/Kj%25C3%25A6rlighetssorg.png" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1343" data-original-width="2048" height="420" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhF9kHn-sLZ5aMhUsprrH6bwT7egRLjTf4xbAfWDE8wajA-Uc4M7u6bnYoIRVO-iS6R1B0-78BM6QhgraqvWFf-avjKWqPkBPLKpDiy1aY4r__UOqkHTzNBFYpuJ5IKGAIJHKaS10grjqej/w640-h420/Kj%25C3%25A6rlighetssorg.png" width="640" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><br /></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: left;"><br /></div>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-5539510962694403212017-03-25T11:16:00.000+01:002017-03-25T11:16:17.434+01:00Det kan bli en god periode nå<div>
- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det kan bli den lengste hittil. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Og jeg prøver å gjøre mitt beste. Tar noen ganger feil av hva mitt beste er. Går meg bort i gamle mønstre, glemmer å puste og lytte, å være tilstede i det som er her nå. Ikke stresse, ikke presse, heller ikke gi opp, yte nok, og enda litt til, men så ikke gå vill, i å ville få til. </div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg er her. Jeg lever her og kan ta plass i dette øyeblikket. Jeg strekker meg ut og trekker meg inn, jeg kan finne hvilepulsen her. Fri fra troen om at det skulle finnes noe, noen å hige etter utenfor meg selv; at lykken var å finne der, hos en annen, på et annet sted. Slippe surre rundt og gjøre meg til for å vinne andres blikk. Ta plassen min her og pynte den opp for den sin skyld, og for meg og for deg, kjære venn. For kjenn, det skjønne gjør godt.</div>
Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-34555167491526262102016-12-15T13:40:00.000+01:002018-08-31T17:22:00.981+02:00Nå lever jeg i det lilleJeg pleide å tenke at det måtte skje noe stort. Jeg fikk klaustrofobi av det trange livet. Jeg ville ut, måtte finne <i>det</i>, måtte være der det skjedde.<br />
<br />
Jeg ble skuffet gang på gang.<br />
<br />
Nå tror jeg ikke lenger at det kommer til å skje noe stort, eller at det skjer noe stort et annet sted enn her. Nå tenker jeg at alt er veldig lite, men det lille er egentlig ganske stort.<br />
<br />
Det er fint å være i det lille. Livet blir rikt når man lever i det. Det blir mer å være glad for.<br />
<br />
Som å sykle. Om vinteren.<br />
<br />
I november fikk jeg meg for første gang piggdekk på sykkelen, og nå sykler jeg på is og glatt føre, gjennom mørke og i kulde. Det er veldig fint. Jeg blir glad av å sykle, også nå. Jeg ser ting jeg ikke ville sett om jeg satt bak vinduet på trikken eller bussen. Som nyanser av lys, også i mørket. Mørket blir relativt og mindre mørkt.<br />
<br />
Også kulden oppleves på en annen måte. På sykkel kan den bli frisk og levende, noe man beveger seg i og gjennom. Og ikke noe man står og stivner til i frosten mens man venter på trikken.<br />
<br />
På trikken er det trangt, er det lett å bli irritabel, kjenne massene av morgentrøtte mennesker som noe som er i veien. På sykkel, derimot, er det fritt og plass til å være glad i menneskene, også de fremmede som hutrer seg gjennom mørket. På sykkel kan jeg bli glad i det livet andre holder på med rundt meg. Jeg får lyst til å smile og nikke, får lyst til å engasjere meg i deres liv. Får lyst til å rope ut, "jeg ser deg nesten ikke! Du må bruke refleks så jeg ikke kjører på deg!"<br />
<br />
For vi er sammen om dette; det handler om liv. De kan reddes, vi kan overleve enda litt til, det kan bli en dag full av liv i dag og.Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-16013779169684544472015-11-12T09:08:00.000+01:002015-11-12T09:08:41.305+01:00Hvis jeg skulle dø i morgenFor noen uker siden var jeg på <a href="https://www.facebook.com/events/148749652142676/" target="_blank">lanseringen</a> av Alf van der Hagens nye bok <i>Meningen med livet? Dialoger om tro</i>. I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er.<br />
<br />
Det har jeg tenkt en god del på i det siste.<br />
<br />
Hvis <a href="http://quizzicalmamainorge.blogspot.no/2015/10/a-komme-livet-nrmere.html" target="_blank">livet handler om å utsette døden</a>, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.<br />
<br />
Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.<br />
<br />
Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.<br />
<br />
Det er fryktelig nedstemmende.<br />
<br />
Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.<br />
<br />
På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?<br />
<br />
Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene. <br />
<br />
I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.<br />
<br />
Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-44772569707350017232015-10-09T21:06:00.000+02:002015-10-09T21:06:48.392+02:00Å komme livet nærmereJeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung.<br />
<br />
Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg. Og så får man ny giv bare av det.<br />
<br />
I går var jeg på <a href="https://www.facebook.com/events/477690972410860/" target="_blank">åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival</a> og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig <i>forstod </i>den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.<br />
<br />
Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.<br />
<br />
Det er det som er så fint med å være i poetens snarere enn akademikerens nærvær. Der er det ikke flaut å si det som det er, selv om som det som egentlig er, ikke egentlig lar seg si. Og man må pushe språkets grenser for å komme livet nærmere. <br />
<br />
Vi kan alle våkne opp i ulvetimen. Vi kan alle få angst. Hva er meningen med livet. Hvorfor fortsette. Hvorfor er livet så vanskelig.<br />
<br />
Og så svarer forfatteren, så svarer poeten, og de svarer med ordet. Akkurat som du og jeg. Vi fortsetter med å nøste opp våre historier for å utsette døden. Og vi fortsetter med våre historier for å forstå og bli forstått, vi forandrer på dem, skaper nye ord og uttrykk, lyder, for sammen å komme livet litte grann nærmere. Og for å takle sorgen over alt som har gått og kan gå tapt, den uunngåelige døden.<br />
<br />
Og trøsten er at vi alle kaver, vi kaver sammen. Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-73507929577271846342015-09-24T15:03:00.000+02:002015-09-24T15:03:30.670+02:00Når det gjør skikkelig vondtDet var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.<br />
<br />
Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.<br />
<br />
Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er lege. Hva nå? Firebarnsmoren, da? Og hun var hjemme. "Kan du bøye fingeren?" spurte hun med sindig stemme, og den lot seg bøye, så da var den ikke brukket, da. Men neglen skiftet farge til blå mens vi satt der på trappen og hun skrek og hun skrek, hun ville ikke ha den i verken is eller vann, hun bare skrek.<br />
<br />
Det skulle bli solskinnsdagen med gullstøv rundt, den perfekte dagen og starten på en ny tid.<br />
<br />
"Jeg skulle bare ønske at dette ikke hadde skjedd," hulket hun da vi hadde kommet oss hjem; "jeg vil bare glemme dette." Og det var det brutale sjokket, tapet og traumet innkapslet i et nytt, og du glemmer ikke den smerten, det finnes ingen vei ut, ikke over, ikke under, du må gjennom.<br />
<br />
Det gjorde vondt langt utpå sommeren. Så falt neglen omsider av og noe som lignet på en ny negl var på vei ut.<br />
<br />
De sier at alt det du ikke dør av gjør deg sterkere. Det tror jeg ikke lenger noe på. Det er traumer man får varige men av, skader som hemmer livet ut, man kan bli mer sårbar.<br />
<br />
Men hun lærte også noe av dette, og jeg fikk en viktig påminnelse om noe jeg liksom skulle ha lært allerede -- vi vant også i klokskap og styrke.<br />
<br />
For vi kom oss ut og badet den dagen. Og hun var også glad den dagen, nærmest ekstatisk, faktisk.<br />
<br />
For som hun sa over kveldsmaten: "jeg glemte det jo litt allikevel idag!" Og uker etter, en tidlig høstkveld mens vi holdt på med tannpussen: neglen vokser fortere ut når jeg ikke ser på den.<br />
<br />
Når smerten og uroen blir uutholdelig, gjelder det å finne distraksjon. Det gjelder å flytte blikket og sørge for opplevelser som er intense nok til å måle seg - bare motsatt på skalaen, i glede og ro.<br />
<br />
Og på slutten av dagen, når smerten taler høyest; da er det bare å anerkjenne at så vondt gjør det, så vanskelig er det. Og det er ikke så rart. Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-791429339903463542015-09-13T19:40:00.000+02:002015-09-13T19:40:59.266+02:00Det er forskjell på mor og farDet er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart
tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg
fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske
korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst
inne tenker.<br />
<br />
At en mor har en helt essensiell biologisk
betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan
bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental
tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer
at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i
ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige
løsninger for barnet.<br />
<br />
Alt dette har jeg hørt det summe
rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo
ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller
minst fremstå som reaksjonær.<br />
<br />
Jeg synes det er veldig
synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et tap av ulikhet.
Forskjellige styrker og ressurser. Som både mor, far og barnet kan
trekke på.<br />
<br />
Å være mor er et blodslit, bokstavelig talt.
Jeg revna da jeg fødte og blødde tungt i seks uker etterpå. Kroppen ble
skakk og støl av å bære og leie, brystene ømme av å amme, hodet omtåka av for lite søvn. Men et
unektelig bånd skapes som tvinnes sterkere jo lengre en holder på.
Kanskje er det nettopp denne spesielle nærheten som provoserer. Sjalusi blant de
som ikke har den. Fortvilelse over det biologiske lodd og at noe ikke
kan forandres på.<br />
<br />
Godt valg!Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-3710315416254814359.post-64539038551195290012013-11-07T08:00:00.012+01:002020-10-28T14:27:57.333+01:00Når din mann kommer ut som dame<p> Kronikk trykket i Aftenposten 7. november 2013</p><p><br /></p><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheKxj_PJ26FBmMvimBzlLxqToZqKCpsBbpEwaTrM5mIM6qN2c2PiAs7jyca9X1dkZ-xSgl_QeU5z85EAW_hx5vgfNP2S2jIt7cwrsdPijsxNrtAIWp5VHBmaA2E1a92dWQnAELGc-jDJqc/s1898/Skjermbilde+2020-10-28+kl.+14.17.13.png" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="1334" data-original-width="1898" height="450" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheKxj_PJ26FBmMvimBzlLxqToZqKCpsBbpEwaTrM5mIM6qN2c2PiAs7jyca9X1dkZ-xSgl_QeU5z85EAW_hx5vgfNP2S2jIt7cwrsdPijsxNrtAIWp5VHBmaA2E1a92dWQnAELGc-jDJqc/w640-h450/Skjermbilde+2020-10-28+kl.+14.17.13.png" width="640" /></a></div><br /><p>Lenke til kronikken i <a href="https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/KvdO7/naar-din-mann-kommer-ut-som-dame" target="_blank">Aftenposten</a></p>Annehttp://www.blogger.com/profile/01216616459705692371noreply@blogger.com0