Gå til hovedinnhold

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung.

Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det.

I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.

Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.

Det er det som er så fint med å være i poetens snarere enn akademikerens nærvær. Der er det ikke flaut å si det som det er, selv om som det som egentlig er, ikke egentlig lar seg si. Og man må pushe språkets grenser for å komme livet nærmere.

Vi kan alle våkne opp i ulvetimen. Vi kan alle få angst. Hva er meningen med livet. Hvorfor fortsette. Hvorfor er livet så vanskelig.

Og så svarer forfatteren, så svarer poeten, og de svarer med ordet. Akkurat som du og jeg. Vi fortsetter med å nøste opp våre historier for å utsette døden. Og vi fortsetter med våre historier for å forstå og bli forstått, vi forandrer på dem, skaper nye ord og uttrykk, lyder, for sammen å komme livet litte grann nærmere. Og for å takle sorgen over alt som har gått og kan gå tapt, den uunngåelige døden.

Og trøsten er at vi alle kaver, vi kaver sammen.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det kan bli en god periode nå

- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. 
Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. 
Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det k…

Når det gjør skikkelig vondt

Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.

Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.

Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er…