Quizzical mama i Norge

er starten og slutten. Når du kommer søvndrukken inn til meg, kroppen din lukter søvn og er varm, jeg lager frokost, eller det er helg, og vi kan kose i sengen før vi ikke orker mer av det.  På slutten, om kvelden, etter et glass melk på kjøkkenet og så alt det på badet, tannpuss og ansiktsvask, før en tur innom do, når jeg sitter på sengekanten din, da vil du fortsatt at jeg sitter der en stund, noen ganger åpner du deg helt, jeg vet ikke om det er fordi du er så trøtt, så trygg, så hudløs, alle sluser åpnes, det er fint. Andre kvelder vil du bare ha meg der, ved siden av deg, armen min, inntil din. Noen ganger kan du bli amper, alt blir feil, og så likevel.  Det pleier å hjelpe å bli helt stille da.  Etter det kan vi gå videre med det samme ritualet som alltid, jeg elsker deg, sier jeg, jeg elsker deg, sier du, og jeg reiser meg fra sengekanten og går mot døra, når jeg åpner den, skal jeg snu meg og hviske et siste «sov godt, drøm søtt, vi ses i morgen, og jeg er såååå glad i deg,»

Nok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå.  Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer, krysset av dager og notert merkedager på kalenderen,  en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til,  det må snart skje noe!  Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd.  Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen egentlig mening,  jobben med å fylle det med mening,  mens vi gjør alt det som "må" gjøres,  arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold,  mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse!  Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg,  hva betyr noe for meg, hva velger jeg,  vi bygger videre på maurtua.  At vi tar vare på hverandre,  jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly.  At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem,  jeg bor i meg,  jeg er her for deg.  At jeg står opp, møter dagen, tar det som kommer,  er tilstede,

 Trykket i VG 5. oktober 2020