En time tilbake

Nok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå. 

Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer,

krysset av dager og notert merkedager på kalenderen, 

en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til, 

det må snart skje noe! 

Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd. 

Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen egentlig mening, 

jobben med å fylle det med mening, 

mens vi gjør alt det som "må" gjøres, 

arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold, 

mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse! 

Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg, 

hva betyr noe for meg, hva velger jeg, 

vi bygger videre på maurtua. 

At vi tar vare på hverandre, 

jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly. 

At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem, 

jeg bor i meg, 

jeg er her for deg. 

At jeg står opp, møter dagen, tar det som kommer, 

er tilstede, og forsvinner inn i tankene. 

Distraksjonen! Jeg trenger også den. En krevende oppgave, noe som er utenfor meg, som utfordrer meg, som jeg kan bli oppslukt i, som får meg til å glemme alt annet. Glemme Trump og Covid-19, støv og skitt, at livet er kort, og vi skal alle dø. 

Jeg finner meg i pusten, i lukten av vått løv, når jeg er her helt tilstede for deg. 

Jeg holder ut alt det andre for jeg vil leve i det.