Gå til hovedinnhold

En time tilbake

Nok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå. 

Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer,
krysset av dager og notert merkedager på kalenderen, 
en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til, 
det må snart skje noe! 

Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd. 

Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen egentlig mening, 
jobben med å fylle det med mening, 
mens vi gjør alt det som "må" gjøres, 
arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold, 
mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse! 

Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg, 
hva betyr noe for meg, hva velger jeg, 
vi bygger videre på maurtua. 

At vi tar vare på hverandre, 
jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly. 
At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem, 
jeg bor i meg, 
jeg er her for deg. 
At jeg står opp, møter dagen, tar det som kommer, 
er tilstede, og forsvinner inn i tankene. 

Distraksjonen! Jeg trenger også den. En krevende oppgave, noe som er utenfor meg, som utfordrer meg, som jeg kan bli oppslukt i, som får meg til å glemme alt annet. Glemme Trump og Covid-19, støv og skitt, at livet er kort, og vi skal alle dø. 

Jeg finner meg i pusten, i lukten av vått løv, når jeg er her helt tilstede for deg. 

Jeg holder ut alt det andre for jeg vil leve i det. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker. At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet. Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær. Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et ta...

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrke...

Hvilke barn bekymrer vi oss for?

Kronikk trykket i Dagsavisen 4. desember 2020. Lenke til kronikken i Dagsavisen