er starten og slutten. Når du kommer søvndrukken inn til meg, kroppen din lukter søvn og er varm, jeg lager frokost, eller det er helg, og vi kan kose i sengen før vi ikke orker mer av det.
På slutten, om kvelden, etter et glass melk på kjøkkenet og så alt det på badet, tannpuss og ansiktsvask, før en tur innom do, når jeg sitter på sengekanten din, da vil du fortsatt at jeg sitter der en stund, noen ganger åpner du deg helt, jeg vet ikke om det er fordi du er så trøtt, så trygg, så hudløs, alle sluser åpnes, det er fint. Andre kvelder vil du bare ha meg der, ved siden av deg, armen min, inntil din. Noen ganger kan du bli amper, alt blir feil, og så likevel.
Det pleier å hjelpe å bli helt stille da.
Etter det kan vi gå videre med det samme ritualet som alltid, jeg elsker deg, sier jeg, jeg elsker deg, sier du, og jeg reiser meg fra sengekanten og går mot døra, når jeg åpner den, skal jeg snu meg og hviske et siste «sov godt, drøm søtt, vi ses i morgen, og jeg er såååå glad i deg,» før jeg blåser mine to siste kyss fra gløtten av en døråpning med et nesten lydløst «jeg elsker deg,» og så lukker jeg døra.
Og så går jeg inn på kjøkkenet, og derfra inn til sovealkoven min, og der sitter jeg, på vakt, jeg passer på, hele verden, kjennes det som, men først og fremst på deg, sover du nå, har du fred?
Det er mørkt ute, det ser mørkt ut for verden nå. Da klamrer jeg meg til mitt bittelille liv som vokser til vår egen mikroskopiske treenighet og da kan jeg greie alt. Jeg skal i hvert fall greie å gjøre mitt i morgen òg. Og det må være nok for nå.
Kommentarer
Legg inn en kommentar