Gå til hovedinnhold

Det beste jeg vet ..

er starten og slutten. Når du kommer søvndrukken inn til meg, kroppen din lukter søvn og er varm, jeg lager frokost, eller det er helg, og vi kan kose i sengen før vi ikke orker mer av det. 

På slutten, om kvelden, etter et glass melk på kjøkkenet og så alt det på badet, tannpuss og ansiktsvask, før en tur innom do, når jeg sitter på sengekanten din, da vil du fortsatt at jeg sitter der en stund, noen ganger åpner du deg helt, jeg vet ikke om det er fordi du er så trøtt, så trygg, så hudløs, alle sluser åpnes, det er fint. Andre kvelder vil du bare ha meg der, ved siden av deg, armen min, inntil din. Noen ganger kan du bli amper, alt blir feil, og så likevel. 

Det pleier å hjelpe å bli helt stille da. 

Etter det kan vi gå videre med det samme ritualet som alltid, jeg elsker deg, sier jeg, jeg elsker deg, sier du, og jeg reiser meg fra sengekanten og går mot døra, når jeg åpner den, skal jeg snu meg og hviske et siste «sov godt, drøm søtt, vi ses i morgen, og jeg er såååå glad i deg,» før jeg blåser mine to siste kyss fra gløtten av en døråpning med et nesten lydløst «jeg elsker deg,» og så lukker jeg døra. 

Og så går jeg inn på kjøkkenet, og derfra inn til sovealkoven min, og der sitter jeg, på vakt, jeg passer på, hele verden, kjennes det som, men først og fremst på deg, sover du nå, har du fred? 

Det er mørkt ute, det ser mørkt ut for verden nå. Da klamrer jeg meg til mitt bittelille liv som vokser til vår egen mikroskopiske treenighet og da kan jeg greie alt. Jeg skal i hvert fall greie å gjøre mitt i morgen òg. Og det må være nok for nå.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker. At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet. Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær. Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et ta...

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrke...

Hvilke barn bekymrer vi oss for?

Kronikk trykket i Dagsavisen 4. desember 2020. Lenke til kronikken i Dagsavisen