Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung.
Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg. Og så får man ny giv bare av det.
I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.
Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.
Det er det som er så fint med å være i poetens snarere enn akademikerens nærvær. Der er det ikke flaut å si det som det er, selv om som det som egentlig er, ikke egentlig lar seg si. Og man må pushe språkets grenser for å komme livet nærmere.
Vi kan alle våkne opp i ulvetimen. Vi kan alle få angst. Hva er meningen med livet. Hvorfor fortsette. Hvorfor er livet så vanskelig.
Og så svarer forfatteren, så svarer poeten, og de svarer med ordet. Akkurat som du og jeg. Vi fortsetter med å nøste opp våre historier for å utsette døden. Og vi fortsetter med våre historier for å forstå og bli forstått, vi forandrer på dem, skaper nye ord og uttrykk, lyder, for sammen å komme livet litte grann nærmere. Og for å takle sorgen over alt som har gått og kan gå tapt, den uunngåelige døden.
Og trøsten er at vi alle kaver, vi kaver sammen.
Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg. Og så får man ny giv bare av det.
I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.
Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.
Det er det som er så fint med å være i poetens snarere enn akademikerens nærvær. Der er det ikke flaut å si det som det er, selv om som det som egentlig er, ikke egentlig lar seg si. Og man må pushe språkets grenser for å komme livet nærmere.
Vi kan alle våkne opp i ulvetimen. Vi kan alle få angst. Hva er meningen med livet. Hvorfor fortsette. Hvorfor er livet så vanskelig.
Og så svarer forfatteren, så svarer poeten, og de svarer med ordet. Akkurat som du og jeg. Vi fortsetter med å nøste opp våre historier for å utsette døden. Og vi fortsetter med våre historier for å forstå og bli forstått, vi forandrer på dem, skaper nye ord og uttrykk, lyder, for sammen å komme livet litte grann nærmere. Og for å takle sorgen over alt som har gått og kan gå tapt, den uunngåelige døden.
Og trøsten er at vi alle kaver, vi kaver sammen.
Nydelig skrevet! :)
SvarSlett