For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro . I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er. Det har jeg tenkt en god del på i det siste. Hvis livet handler om å utsette døden , å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff. Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor. Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for li