Gå til hovedinnhold

Hvis jeg skulle dø i morgen

For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro. I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er.

Det har jeg tenkt en god del på i det siste.

Hvis livet handler om å utsette døden, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.

Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.

Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.

Det er fryktelig nedstemmende.

Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.

På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?

Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går  prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene.

I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.

Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En time tilbake

Nok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå.  Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer, krysset av dager og notert merkedager på kalenderen,  en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til,  det må snart skje noe!  Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd.  Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen egentlig mening,  jobben med å fylle det med mening,  mens vi gjør alt det som "må" gjøres,  arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold,  mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse!  Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg,  hva betyr noe for meg, hva velger jeg,  vi bygger videre på maurtua.  At vi tar vare på hverandre,  jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly.  At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem,  jeg bor i meg,  jeg er her ...

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker. At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet. Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær. Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et ta...

Hvilke barn bekymrer vi oss for?

Kronikk trykket i Dagsavisen 4. desember 2020. Lenke til kronikken i Dagsavisen