For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro. I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er.
Det har jeg tenkt en god del på i det siste.
Hvis livet handler om å utsette døden, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.
Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.
Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.
Det er fryktelig nedstemmende.
Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.
På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?
Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene.
I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.
Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.
Det har jeg tenkt en god del på i det siste.
Hvis livet handler om å utsette døden, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.
Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.
Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.
Det er fryktelig nedstemmende.
Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.
På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?
Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene.
I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.
Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.
Kommentarer
Legg inn en kommentar