I dag gikk jeg. Jeg liker ikke søndager, derfor gikk jeg. Det pleier å hjelpe. Jeg hadde ikke lyst. Jeg var dorsk og tung, virkeløs og tom. Derfor måtte jeg gå. Dessuten skinte solen, fra helt blå himmel, det er midten av april, palmesøndag, faktisk, og jeg er norsk nok til å kjenne på presset av at da må du ut. Du må ut på tur. Jeg kjente på savnet, savnet etter Lilly. Datteren min. Det er så tomt her de helgene hun ikke er her. Jeg kjente vekten av fremtiden, når hun blir borte fra meg mer. Jeg gjorde yoga etter frokost, det hjalp. Jeg satt meg ut i solen, hørte på en podcast, det var ganske fint. Kjente en kalt vind, kjente setet under meg bli hardt, gikk inn for å spise, selv om jeg var ikke sulten, det var noe å gjøre. Satt der og spiste. Høre på slutten av intervjuet, podcasten, det var med en kvinne, skuespiller, fire år eldre enn meg, som også hadde ønsket seg flere barn enn ett. Men hun var fortsatt gift. Og om fire år er det jeg som blir femti. Ser jeg mid