Jeg gikk.

I dag gikk jeg. Jeg liker ikke søndager, derfor gikk jeg. Det pleier å hjelpe. Jeg hadde ikke lyst. Jeg var dorsk og tung, virkeløs og tom. Derfor måtte jeg gå.

Dessuten skinte solen, fra helt blå himmel, det er midten av april, palmesøndag, faktisk, og jeg er norsk nok til å kjenne på presset av at da må du ut. Du må ut på tur.

Jeg kjente på savnet, savnet etter Lilly. Datteren min. Det er så tomt her de helgene hun ikke er her. Jeg kjente vekten av fremtiden, når hun blir borte fra meg mer. 

Jeg gjorde yoga etter frokost, det hjalp. Jeg satt meg ut i solen, hørte på en podcast, det var ganske fint. Kjente en kalt vind, kjente setet under meg bli hardt, gikk inn for å spise, selv om jeg var ikke sulten, det var noe å gjøre. Satt der og spiste. Høre på slutten av intervjuet, podcasten, det var med en kvinne, skuespiller, fire år eldre enn meg, som også hadde ønsket seg flere barn enn ett. Men hun var fortsatt gift. Og om fire år er det jeg som blir femti.

Ser jeg middelaldrende ut? Jeg greier ikke se det selv. Men mannen, gutten, på Dyresjappa, han må tydeligvis se det, for han tøyset med meg i går, da jeg var der for å kjøpe kattemat, og jeg fortalte vi skal til Norefjell, og han sa, men du skal vel ikke stå slalåm, og det skal jeg jo.

Jeg hadde spist lunsj. Dagen blir så lang. Jeg fikk en snap, så datteren til en venninne, en venninne som bor i Sandvika, men i videon på Snapchat så jeg datteren hennes rulle ned en bakke som var gjenkjennelig for meg, det var fra Vulkan-området på Grunerløkka, ikke langt fra meg på Torshov. Jeg bestemte meg for å gå, og så begynte jeg å gå. Jeg gikk gjennom Torshovparken og Birkelunden, nedover mot dit hun hadde vært, men da var hun allerede på bar, på Hytta, drakk øl i sola nede ved Schous plass. Dit ville ikke jeg. Jeg ville ha det grønne og det blå. Jeg ville gå. Jeg ville gå forbi mens jeg så på alle menneskene, de som klatret i stativer, spilte ball på banen, store og små, de som drakk kaffe og de som spiste is, de som satt og drakk øl, de som spiste mat, de som gikk med poser med take-away-mat, på vei hjem eller til en annen park, kanskje trøtte fra lørdagen før, jeg var også trøtt fra lørdagen før. Det var godt å gå.

Jeg gikk ned til Mathallen, forbi shalaen, opp til Kuba, videre langs Akerselva. Forbi mennesker som snakket tysk, fransk, spansk, dansk, forbi familier og unge par, venninner, kriser, venner, spill. En far som prøvde lære sin sønn å sykle. Et par som var uenige om noe. To eldre kvinner på en benk, to yngre kvinner på en annen, en mer i pine enn den andre på hver av benkene. 

Jeg gikk opp, opp de bratte bakkene, armene i kors over baken, kroppen lent fremover, sånn hjelper det å gå opp. De unge nybakte foreldrene foran meg som dyttet sammen på en vogn, jeg gikk forbi dem, hørte dem snakke, de snakket svensk, jeg hørte dem utveksle ord om at dette var jo egentlig en bra søndag. 

Jeg gikk og jeg kom hjem, kom til gården min, vår, der naboen fortsatt satt, mens hennes to minste lekte rundt omkring, mens de to eldre er hos en tante. Jeg satt meg ned ved siden av henne, vi snakket en times tid. Om vær og vind, fødsler og barn, om Lillys far som gikk fra mann til noe annet, i korte trekk sjokket, sorgen, bruddet, at det var vondt, så ble det bra, å være her, om vaksiner, om Netflix, om ski og svømming.

Gikk inn. Slo på radioen, valgte nok en podcast, Frode Grytten, han er så fin. Lagde middag og spiste middag mens jeg hørte på hans samlealbum. En liten perle i mitt liv.   

Gikk inn i stua. Skrudde på lysene. Satte meg ned. Kvelden er ung. Kvelden kan bli lang. En gang fikk jeg aldri nok tid. Lenge hadde jeg alt for lite tid. Hadde så hastverket, så mye jeg måtte rekke.

Nå har jeg all verdens tid. Kvelden kan bli lang. Jeg må fylle den skal ikke tomheten kvele meg, deprimere meg. 

Før kjedet jeg meg, var rastløs, søkte fest og fres. Nå vet jeg at det er ikke noe videre å finne, i fest og fres, derfor tynges jeg desto mer. Livet er tungt.

Det er bare dette. 

Men så ser jeg en gul klump. På bokhylla der i hjørnet, rett framfor meg, på alterhylla mi, der ligger den. En av de tre gavene jeg fikk på bursdagen min nå i mars, fra Lilly. Toet ull, i påskegult gul. En ball, et hjerte og en flettet lenke. Lenken ligger oppå en pyntefjøl laget av en venn, en nabo fra USA, surrogatpappaen min. Alt sammen ligger der og minner meg på den gaven det hvert sekund er å være hennes mor, å være hans venn, hans surrogatbarn, å ha dem i mitt liv. Å være en som noen holder i sitt hjerte. Jeg er ikke alene. Selv om jeg gikk.