Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da. Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen. Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va