Gå til hovedinnhold

Hvis jeg skulle dø i morgen

For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro. I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er.

Det har jeg tenkt en god del på i det siste.

Hvis livet handler om å utsette døden, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.

Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.

Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.

Det er fryktelig nedstemmende.

Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.

På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?

Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går  prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene.

I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.

Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det kan bli en god periode nå

- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. 
Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. 
Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det k…

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung.

Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det.

I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.

Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.

Det er det som er så fint med å være i poetens snar…

Når det gjør skikkelig vondt

Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.

Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.

Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er…