Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.
Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.
Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er lege. Hva nå? Firebarnsmoren, da? Og hun var hjemme. "Kan du bøye fingeren?" spurte hun med sindig stemme, og den lot seg bøye, så da var den ikke brukket, da. Men neglen skiftet farge til blå mens vi satt der på trappen og hun skrek og hun skrek, hun ville ikke ha den i verken is eller vann, hun bare skrek.
Det skulle bli solskinnsdagen med gullstøv rundt, den perfekte dagen og starten på en ny tid.
"Jeg skulle bare ønske at dette ikke hadde skjedd," hulket hun da vi hadde kommet oss hjem; "jeg vil bare glemme dette." Og det var det brutale sjokket, tapet og traumet innkapslet i et nytt, og du glemmer ikke den smerten, det finnes ingen vei ut, ikke over, ikke under, du må gjennom.
Det gjorde vondt langt utpå sommeren. Så falt neglen omsider av og noe som lignet på en ny negl var på vei ut.
De sier at alt det du ikke dør av gjør deg sterkere. Det tror jeg ikke lenger noe på. Det er traumer man får varige men av, skader som hemmer livet ut, man kan bli mer sårbar.
Men hun lærte også noe av dette, og jeg fikk en viktig påminnelse om noe jeg liksom skulle ha lært allerede -- vi vant også i klokskap og styrke.
For vi kom oss ut og badet den dagen. Og hun var også glad den dagen, nærmest ekstatisk, faktisk.
For som hun sa over kveldsmaten: "jeg glemte det jo litt allikevel idag!" Og uker etter, en tidlig høstkveld mens vi holdt på med tannpussen: neglen vokser fortere ut når jeg ikke ser på den.
Når smerten og uroen blir uutholdelig, gjelder det å finne distraksjon. Det gjelder å flytte blikket og sørge for opplevelser som er intense nok til å måle seg - bare motsatt på skalaen, i glede og ro.
Og på slutten av dagen, når smerten taler høyest; da er det bare å anerkjenne at så vondt gjør det, så vanskelig er det. Og det er ikke så rart.
Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.
Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er lege. Hva nå? Firebarnsmoren, da? Og hun var hjemme. "Kan du bøye fingeren?" spurte hun med sindig stemme, og den lot seg bøye, så da var den ikke brukket, da. Men neglen skiftet farge til blå mens vi satt der på trappen og hun skrek og hun skrek, hun ville ikke ha den i verken is eller vann, hun bare skrek.
Det skulle bli solskinnsdagen med gullstøv rundt, den perfekte dagen og starten på en ny tid.
"Jeg skulle bare ønske at dette ikke hadde skjedd," hulket hun da vi hadde kommet oss hjem; "jeg vil bare glemme dette." Og det var det brutale sjokket, tapet og traumet innkapslet i et nytt, og du glemmer ikke den smerten, det finnes ingen vei ut, ikke over, ikke under, du må gjennom.
Det gjorde vondt langt utpå sommeren. Så falt neglen omsider av og noe som lignet på en ny negl var på vei ut.
De sier at alt det du ikke dør av gjør deg sterkere. Det tror jeg ikke lenger noe på. Det er traumer man får varige men av, skader som hemmer livet ut, man kan bli mer sårbar.
Men hun lærte også noe av dette, og jeg fikk en viktig påminnelse om noe jeg liksom skulle ha lært allerede -- vi vant også i klokskap og styrke.
For vi kom oss ut og badet den dagen. Og hun var også glad den dagen, nærmest ekstatisk, faktisk.
For som hun sa over kveldsmaten: "jeg glemte det jo litt allikevel idag!" Og uker etter, en tidlig høstkveld mens vi holdt på med tannpussen: neglen vokser fortere ut når jeg ikke ser på den.
Når smerten og uroen blir uutholdelig, gjelder det å finne distraksjon. Det gjelder å flytte blikket og sørge for opplevelser som er intense nok til å måle seg - bare motsatt på skalaen, i glede og ro.
Og på slutten av dagen, når smerten taler høyest; da er det bare å anerkjenne at så vondt gjør det, så vanskelig er det. Og det er ikke så rart.
Kommentarer
Legg inn en kommentar