Søndag er slutten på alt. Alt jeg hadde gledet meg til å få til, for oss, for deg, for meg, nå er det over. Det hjelper ikke at jeg fikk det til, at vi hadde det du ønsket deg, som vi gledet oss til, det er uansett over, det er forbi, this is it . Jeg elsker hverdag. Så hvorfor hater jeg søndag? Jeg liker jo jobben min, du liker skolen din. Søndag er livets ende. Mandag er livets begynnelse. Begge er brutale. Det er fredag som er den søteste dagen. Riktignok er det den dagen en kan være trøttest og mest sliten, akkurat som mot slutten av livet. Samtidig er det da en virkelig kan hvile litt på laurbærene etter ukas økt, kjenne seg rik, fullendt, alt er godt, det hele ble jo egentlig bra. Så kommer lørdag, og det nærmer seg slutten, en kan ikke lenger sutte på godfølelsen av det en har gjort, må gjøre mer, alt som har hopet seg opp der hjemme, så sliten en enn måtte være, det må støvsuges og vaskes, handles inn og ordnes, litt gøy skal en også ha, det kan grense til pl