Gå til hovedinnhold

Jeg blir nok aldri venn med søndag

Søndag er slutten på alt. Alt jeg hadde gledet meg til å få til, for oss, for deg, for meg, nå er det over. Det hjelper ikke at jeg fikk det til, at vi hadde det du ønsket deg, som vi gledet oss til, det er uansett over, det er forbi, this is it

Jeg elsker hverdag. Så hvorfor hater jeg søndag? Jeg liker jo jobben min, du liker skolen din. 

Søndag er livets ende. Mandag er livets begynnelse. Begge er brutale. Det er fredag som er den søteste dagen. Riktignok er det den dagen en kan være trøttest og mest sliten, akkurat som mot slutten av livet. Samtidig er det da en virkelig kan hvile litt på laurbærene etter ukas økt, kjenne seg rik, fullendt, alt er godt, det hele ble jo egentlig bra. 

Så kommer lørdag, og det nærmer seg slutten, en kan ikke lenger sutte på godfølelsen av det en har gjort, må gjøre mer, alt som har hopet seg opp der hjemme, så sliten en enn måtte være, det må støvsuges og vaskes, handles inn og ordnes, litt gøy skal en også ha, det kan grense til pliktnytelse. 

Og så søndag. Dagen derpå. Sliten. Trøtt. Tom. Tung. Dett var dett, spist er spist, og gjort er gjort. 

Og dette er livet.

Men vi gjør det beste ut av det, av søndag. Vi er ikke glad i søndag, men det er den siste dagen til å finne litt trøst, fra livets tunge bør. Søndag er dagen for å drunte under dyna litt ekstra. Ha egg og bacon frokost med sjokolademelk og varm kanelbolle, latte med masse melkeskum, ekstra mye deilig ferskpresset juice. Søndag er dagen til å ha tid sammen. Kanskje gjør du noe med dine venner, men du kommer hjem til meg, og du får det jeg har å gi deg av oppmerksomhet og omsorg, så mange klemmer du vil ha, det beste du vet å spise, alle de spillene du vil spille. Og jeg får gi det til deg.

Jeg kjenner søndagens vekt, men forsøker å ikke dvele ved den. Jeg kjenner mer enn den.

Du vet, og jeg vet, at livet ikke er lett. Men du vet, og jeg vet, at livet like fullt kan være godt. Så vi klamrer oss til det, på denne siste dagen sammen.

Og når du spør om å få sove i sengen min med meg denne kvelden, så sier jeg ja, selv om avtalen er at det er fredag og lørdag det er lov. Og selv om jeg må opp, jeg får ikke sove, selv om du har sovnet og puster så fredfullt ved siden av meg, for alt det fine, det blir så nært og stort og flott, det løfter meg opp, og jeg flyr nærmest nå, det vil ta meg litt tid å lande. 

Det er nesten så jeg kan glede meg litt til en annen søndag hvor jeg atter igjen vil kjenne at det nesten er sånn at jeg kan fly, så full og høy på alt det som fyller meg, som er så digg. 

Ikke at jeg har blitt venn med søndag, altså. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung. Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det. I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg. Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det. Det er det som er så fint med å være i poet

I disse corona-tider: hva slags verden vil vi ha?

En verden hvor vi som nå, i en pandemikrisetid, fortsetter med å gjøre vårt beste for å gjøre verden til en bedre en. Et samfunn hvor vi er mindre opptatt av hvordan vi ser ut, og mer opptatt av å hjelpe hverandre. Hvor vi er mer opptatt av å gjøre vårt beste for å bli forstått og forstå hverandre, enn å angripe motparten. Et samfunn hvor vi virkelig er innforstått med verdien i det å formidle oss imellom, og bygge kunnskap. Spesielt med det å være der for å støtte våre barn og unge, vår neste generasjon. Jeg ser allerede et samfunn som har gått igjennom et enormt digitalt kompetanseløft. Et samfunn som sånn sett kan spare miljøet, og våre krefter på mange måter, til å bruke dem mer effektivt.  Jeg ønsker et samfunn hvor noe av den dugnadsånden denne tiden har vekket i oss lever videre. Til å stå sammen. Mens vi vet at vi er alle i samme båt, i hver vår lille, eller store bolig. Hvor vi ser at det alltid er de svakeste som rammest verst, nasjonalt og globalt. At vi er sårbare