Søndag er slutten på alt. Alt jeg hadde gledet meg til å få til, for oss, for deg, for meg, nå er det over. Det hjelper ikke at jeg fikk det til, at vi hadde det du ønsket deg, som vi gledet oss til, det er uansett over, det er forbi, this is it.
Jeg elsker hverdag. Så hvorfor hater jeg søndag? Jeg liker jo jobben min, du liker skolen din.
Søndag er livets ende. Mandag er livets begynnelse. Begge er brutale. Det er fredag som er den søteste dagen. Riktignok er det den dagen en kan være trøttest og mest sliten, akkurat som mot slutten av livet. Samtidig er det da en virkelig kan hvile litt på laurbærene etter ukas økt, kjenne seg rik, fullendt, alt er godt, det hele ble jo egentlig bra.
Så kommer lørdag, og det nærmer seg slutten, en kan ikke lenger sutte på godfølelsen av det en har gjort, må gjøre mer, alt som har hopet seg opp der hjemme, så sliten en enn måtte være, det må støvsuges og vaskes, handles inn og ordnes, litt gøy skal en også ha, det kan grense til pliktnytelse.
Og så søndag. Dagen derpå. Sliten. Trøtt. Tom. Tung. Dett var dett, spist er spist, og gjort er gjort.
Og dette er livet.
Men vi gjør det beste ut av det, av søndag. Vi er ikke glad i søndag, men det er den siste dagen til å finne litt trøst, fra livets tunge bør. Søndag er dagen for å drunte under dyna litt ekstra. Ha egg og bacon frokost med sjokolademelk og varm kanelbolle, latte med masse melkeskum, ekstra mye deilig ferskpresset juice. Søndag er dagen til å ha tid sammen. Kanskje gjør du noe med dine venner, men du kommer hjem til meg, og du får det jeg har å gi deg av oppmerksomhet og omsorg, så mange klemmer du vil ha, det beste du vet å spise, alle de spillene du vil spille. Og jeg får gi det til deg.
Jeg kjenner søndagens vekt, men forsøker å ikke dvele ved den. Jeg kjenner mer enn den.
Du vet, og jeg vet, at livet ikke er lett. Men du vet, og jeg vet, at livet like fullt kan være godt. Så vi klamrer oss til det, på denne siste dagen sammen.
Og når du spør om å få sove i sengen min med meg denne kvelden, så sier jeg ja, selv om avtalen er at det er fredag og lørdag det er lov. Og selv om jeg må opp, jeg får ikke sove, selv om du har sovnet og puster så fredfullt ved siden av meg, for alt det fine, det blir så nært og stort og flott, det løfter meg opp, og jeg flyr nærmest nå, det vil ta meg litt tid å lande.
Det er nesten så jeg kan glede meg litt til en annen søndag hvor jeg atter igjen vil kjenne at det nesten er sånn at jeg kan fly, så full og høy på alt det som fyller meg, som er så digg.
Ikke at jeg har blitt venn med søndag, altså.
Kommentarer
Legg inn en kommentar