Gå til hovedinnhold

Nå elsker du meg

Nå elsker du meg. Nå er det øyeblikk du ikke får nok av meg. Men det kommer en dag hvor det er andre du ikke får nok av, andre du heller vil være med.

Den dagen kommer, og så kommer noe annet.

Det er litt skummelt å ikke vite når og hva det er.

Men det er jo greit å vite, at det kommer og noe blir det. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker. At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet. Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær. Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et ta
Legg inn en kommentar
Les mer

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va
Legg inn en kommentar
Les mer

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung. Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det. I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg. Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det. Det er det som er så fint med å være i poet
1 kommentar
Les mer