Quizzical mama i Norge

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va

Kronikk trykket i Dagsavisen 4. desember 2020. Lenke til kronikken i Dagsavisen

er starten og slutten. Når du kommer søvndrukken inn til meg, kroppen din lukter søvn og er varm, jeg lager frokost, eller det er helg, og vi kan kose i sengen før vi ikke orker mer av det.  På slutten, om kvelden, etter et glass melk på kjøkkenet og så alt det på badet, tannpuss og ansiktsvask, før en tur innom do, når jeg sitter på sengekanten din, da vil du fortsatt at jeg sitter der en stund, noen ganger åpner du deg helt, jeg vet ikke om det er fordi du er så trøtt, så trygg, så hudløs, alle sluser åpnes, det er fint. Andre kvelder vil du bare ha meg der, ved siden av deg, armen min, inntil din. Noen ganger kan du bli amper, alt blir feil, og så likevel.  Det pleier å hjelpe å bli helt stille da.  Etter det kan vi gå videre med det samme ritualet som alltid, jeg elsker deg, sier jeg, jeg elsker deg, sier du, og jeg reiser meg fra sengekanten og går mot døra, når jeg åpner den, skal jeg snu meg og hviske et siste «sov godt, drøm søtt, vi ses i morgen, og jeg er såååå glad i deg,»

Nok en gang har vi gjort det, gått en time tilbake, en time til å gå.  Jeg har alltid vært hyper bevisst og opptatt av tid, telt dager, timer, krysset av dager og notert merkedager på kalenderen,  en måte å holde ut, å merke meg livet jeg har levd, å finne noe å se fram til,  det må snart skje noe!  Covid-19 åpenbarer tidens tyngde, livets lodd.  Hver dag, en ny runde på hamsterhjulet, ingen egentlig mening,  jobben med å fylle det med mening,  mens vi gjør alt det som "må" gjøres,  arbeid, plikter, omsorg, vedlikehold,  mens vi ser etter en vei ut, opp, lindring, lettelse!  Å fylle den uendelige lange og forferdelig korte tiden med noe som betyr noe, betyr noe for meg,  hva betyr noe for meg, hva velger jeg,  vi bygger videre på maurtua.  At vi tar vare på hverandre,  jeg tar vare på mine nærmeste, de jeg er glad i, Lilly.  At jeg tar vare på meg så jeg kan ta vare på dem,  jeg bor i meg,  jeg er her for deg.  At jeg står opp, møter dagen, tar det som kommer,  er tilstede,

 Trykket i VG 5. oktober 2020

En verden hvor vi som nå, i en pandemikrisetid, fortsetter med å gjøre vårt beste for å gjøre verden til en bedre en. Et samfunn hvor vi er mindre opptatt av hvordan vi ser ut, og mer opptatt av å hjelpe hverandre. Hvor vi er mer opptatt av å gjøre vårt beste for å bli forstått og forstå hverandre, enn å angripe motparten. Et samfunn hvor vi virkelig er innforstått med verdien i det å formidle oss imellom, og bygge kunnskap. Spesielt med det å være der for å støtte våre barn og unge, vår neste generasjon. Jeg ser allerede et samfunn som har gått igjennom et enormt digitalt kompetanseløft. Et samfunn som sånn sett kan spare miljøet, og våre krefter på mange måter, til å bruke dem mer effektivt.  Jeg ønsker et samfunn hvor noe av den dugnadsånden denne tiden har vekket i oss lever videre. Til å stå sammen. Mens vi vet at vi er alle i samme båt, i hver vår lille, eller store bolig. Hvor vi ser at det alltid er de svakeste som rammest verst, nasjonalt og globalt. At vi er sårbare