Quizzical mama i Norge

For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro . I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er. Det har jeg tenkt en god del på i det siste. Hvis livet handler om å utsette døden , å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff. Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor. Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for li

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung. Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det. I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg. Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det. Det er det som er så fint med å være i poet

Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet. Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen. Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker. At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet. Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær. Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et ta