Nå lever jeg i det lille

Jeg pleide å tenke at det måtte skje noe stort. Jeg fikk klaustrofobi av det trange livet. Jeg ville ut, måtte finne det, måtte være der det skjedde.

Jeg ble skuffet gang på gang.

Nå tror jeg ikke lenger at det kommer til å skje noe stort, eller at det skjer noe stort et annet sted enn her. Nå tenker jeg at alt er veldig lite, men det lille er egentlig ganske stort.

Det er fint å være i det lille. Livet blir rikt når man lever i det. Det blir mer å være glad for.

Som å sykle. Om vinteren.

I november fikk jeg meg for første gang piggdekk på sykkelen, og nå sykler jeg på is og glatt føre, gjennom mørke og i kulde. Det er veldig fint. Jeg blir glad av å sykle, også nå. Jeg ser ting jeg ikke ville sett om jeg satt bak vinduet på trikken eller bussen. Som nyanser av lys, også i mørket. Mørket blir relativt og mindre mørkt.

Også kulden oppleves på en annen måte. På sykkel kan den bli frisk og levende, noe man beveger seg i og gjennom. Og ikke noe man står og stivner til i frosten mens man venter på trikken.

På trikken er det trangt, er det lett å bli irritabel, kjenne massene av morgentrøtte mennesker som noe som er i veien. På sykkel, derimot, er det fritt og plass til å være glad i menneskene, også de fremmede som hutrer seg gjennom mørket. På sykkel kan jeg bli glad i det livet andre holder på med rundt meg. Jeg får lyst til å smile og nikke, får lyst til å engasjere meg i deres liv. Får lyst til å rope ut, "jeg ser deg nesten ikke! Du må bruke refleks så jeg ikke kjører på deg!"

For vi er sammen om dette; det handler om liv. De kan reddes, vi kan overleve enda litt til, det kan bli en dag full av liv i dag og.