Det kan bli en god periode nå

- Så heldig jeg er, kan jeg tenke, i det jeg krysser Olaf Ryes plass og klokken er litt etter fem om morgenen og jeg hører svarttrosten synge så vidt for snart er det vår. - Så fortvilet det er, kan jeg tenke, at jeg ikke kjente det slik før, at jeg ikke skal kjenne det slik i evig tid, at jeg blir eldre og jeg skal dø. - Vi er her og nå, korrigerer jeg meg selv. Jeg er meg og jeg fikk den bagasjen jeg fikk, jeg har greid meg ganske bra, jeg har kommet meg opp, fra der det gjorde vondt å være, skikkelig vondt, det gjør ikke vondt lenger nå. Det er gleder og skuffelser, forventning og vemod, det er alt sammen og det kommer og går, men det gjør ikke vondt. Det er bare livet. Et liv jeg kan kjenne med hele meg at det er skikkelig ordentlig verdt å leve. 

Livet kommer og livet går. Og i mellomtiden er vi her. Her og nå. Det går fort. Til tider alt for fort. Noen ganger veldig sakte. Men vi er her jo. 

Øyeblikk av lykke og gode perioder, det kan bli en god periode som varer litt nå, det kan bli den lengste hittil. 

Og jeg prøver å gjøre mitt beste. Tar noen ganger feil av hva mitt beste er. Går meg bort i gamle mønstre, glemmer å puste og lytte, å være tilstede i det som er her nå. Ikke stresse, ikke presse, heller ikke gi opp, yte nok, og enda litt til, men så ikke gå vill, i å ville få til. 

Jeg er her. Jeg lever her og kan ta plass i dette øyeblikket. Jeg strekker meg ut og trekker meg inn, jeg kan finne hvilepulsen her. Fri fra troen om at det skulle finnes noe, noen å hige etter utenfor meg selv; at lykken var å finne der, hos en annen, på et annet sted. Slippe surre rundt og gjøre meg til for å vinne andres blikk. Ta plassen min her og pynte den opp for den sin skyld, og for meg og for deg, kjære venn. For kjenn, det skjønne gjør godt.