Hjelp, jeg fins ikke på Facebook!

– Vi har et værminne på ti dager, fikk jeg vite av en kollega av meg i sommer. 
Han satt på utekafé og drakk pils etter jobb, livet var bra, sommer i Oslo er bra, skrev han. Ja, skrev jeg tilbake; i hvert fall i år, da. 

Det var da han svarte med den kommentaren. Om at vi har et værminne på ti dager.

I dag har det regnet og blåst, vi har kavet oss gjennom dagen. Hvor ble det av hetebølgen nå? 

Jeg trodde ikke på at snøen ville forsvinne i løpet av april iår, men den gjorde det, og jeg husker det godt, for den forsvant så fort når det først begynte å smelte.Og i midten av mai, det er tre måneder siden nå, jeg husker godt at vi hadde en usedvanlig deilig varme da. Og at det snudde og ble gufsete på kvelden før dagen, og vi hadde såkalt bunadsvær på 17. mai i år. Jeg fikk i hvert fall ikke vist frem den nye fine drakten min. Den forble godt pakket inn under den tyktforete frakken så lenge jeg var ute i aksjon. 

Så vi husker. Og vi glemmer. 

Jeg tror på at vi husker det som gjør inntrykk. Lilly, datteren min, vil fra denne sommeren huske at vi fikk katt, at hun brakk foten på DANSKEBÅTEN, at hun var i København i RULLESTOL, at hun til tross for gips og krykker likevel til syvende og sist fikk bli med en venninne til øya Koster i den svenske skjærgården men IKKE KUNNE BADE, at hun mistet to tenner, den ene på Hudøy hvor hun var i 12 dager og det var veldig lenge, men også gøy, at hun hoppet flere ganger fra tieren på Frognerbadet, men den aller siste gangen, på tampen av dagen, like før vi skulle dra hjem, og jeg absolutt ville få henne til å hoppe en gang til så jeg kunne ta en video av det, da landet hun litt skjevt og slo hun rumpa og nå vet hun ikke om hun tør gjøre det igjen. Også at det var skikkelig varmt og fint vær hele sommeren, og vi sov begge på rommet hennes, på madrasser på gulvet foran den store vifta.

Og jeg, jeg vil huske alle bekymringene. For Lilly. Mens hun var på Hudøy. Mens hun var med faren sin. Og alt er nytt og annerledes nå og han, vi, det er ikke som før. Og i tillegg brekker hun foten på danskebåten mens hun er med han, og det gjør så vondt i mamma-hjertet mitt at jeg tror jeg skal krepere.

I tillegg kreperer faktisk laptopen min. Samme dag som Lilly blir hentet av faren sin. Jeg innser det først dagen etter når jeg får beskjed fra Eplehusets online support at jeg bør ta laptopen ned til nærmeste servicesenter for å se om noe av det på laptopen KAN reddes ut.

Jeg er der når servicesenteret åpner, men må likevel stå i kø. Det regner. Det tar en evighet. Det ser dårlig ut. Jeg går ikke ut fra Eplehusets servicesenter med håp, heller ikke mot og vett eller hva man ellers burda ha. Jeg går derifra med gråten i halsen og savnet i hjertet.

Jeg går hjem, det er tilfluktssted nummer en. Finner ikke ro i noe. Hvordan skal dette gå. 

Sent på ettermiddagen får jeg en telefon. Det er fra Eplehuset! En hyggelig ung mann, trønder, det er teknikeren som holder på med laptopen min. Han presenterer problemet og hvordan han kan hjelpe. Jeg takker og bukker og kjenner meg trøstet. Det er håp.

Allerede dagen etter kan jeg hente laptopen. Men det beste med denne historien er ikke det. Heller ikke at teknikeren greide å hente ut all informasjon og gjøre en back-up fra den skadete harddisken før han erstattet den med en ny.

Nei. Det beste med denne historien er møtet jeg hadde med den unge kvinnen som hjalp meg da jeg kom til servicesenteret for å hente laptopen. Alle på Eplehuset har rolige stemmer og bevegelser, selv om de er unge, er unge på en måte som oser suverenitet og ekspertise på all ny elektronikk. Det kan ikke være tilfeldig, at de er unge og suverene, og de blir sikket opplært i sindig stemmebruk og behersket kroppsspråk, for å berolige stressete kunder som meg, uansett; det funker. For jeg hadde i vært falt fremdeles angsten i strupen og skjelvingen i kroppen, men bare å stå nære henne, sammen, inntil den lille desken hennes, gjorde meg litt stødigere til beins. 

Nå er jeg blitt førtifem, hun var kanskje tjue. Men så var vi ikke så forskjellige likevel. 

Det rant ut av meg om all fortvilelsen jeg hadde kjent, avhengigheten jeg var blitt tvunget til å føle på, av denne laptopen, angsten over alt det som kunne gå tapt, som jeg ikke lenger ville ha tilgang til, alt det som var der inne av bilder og dokumenter, programmer og apper, og det var ikke til å holde ut uten dem. 

Den unge damen brøt inn, i et litt annet spor, men noe må ha klikket; hun nikket og fortalte om hvordan hun hadde meldt seg ut av Facebook, for hun hadde blitt så avhengig av å hele tiden sjekke mobilen. 

Så hadde hun meldt seg på igjen, det er jo også praktisk, for å følge med på visse ting, jeg nikket, sa meg enig, men jeg poster ikke lenger noe særlig selv, la jeg til, det har blitt så rart etter hvert, nå som jeg er venn med gud og hver mann, i hvert fall ikke bare venner, men også kolleger og studenter, naboer og bekjente, foreldre fra FAU og skolekrets. Og finnes jeg da, hvis jeg ikke riktig synes der, på Facebook? 

Dette store eksistensielle spørsmålet som jeg føler på en hel del. Lever jeg hvis ingen vet hva jeg gjør, ser meg og følger meg, hvordan kan de føle med meg da? Alle de andre som tar så stor plass der ute på Facebook og Instagram, med bilder og oppdateringer fra eget liv og hverdag. Hun kimte i med samstemt enighet, for akkurat dette spørsmålet hadde hun også gått og grunnet på, ergret seg over. Trassen: jeg finnes jo! Og så den gnagende uroen, følelsen av å likevel ikke helt gjøre det, i vår tid, i andres øyne, ikke helt være en del av det livet som leves, som synes, som det postes om, og har jeg et liv da?

Vi to var selvfølgelig enige om at vi lever jo. Faktisk! Og våre liv er verdt å leve. Selv om vi ikke poster om dem. Og jeg tror vi begge kunne ta og føle på våre livsnervers potens der og da, i det øyeblikket vi delte, i det møtet vi hadde; vi ble sett og vi så hverandre, helt ufiltrert og på ekte.