Han kommer i rasende fart fra stua, innom doen, gjennom gangen, før han stormer inn på kjøkkenet, og jeg blir fremdeles stiv i kroppen, frykter de skarper klørne, det ville blikket, og han bykser opp, nå er han i vinduskarmen, opp på benken, ”Nei, Mio!” roper vi ut, både Lilly og jeg, brutalt dratt ut av halvsøvnen ved spisebordet over frokosten. Lilly har øvd seg på å bruke streng stemme, sier hun, som meg, men jeg tror bare det faller naturlig for henne også nå, som hun har kjent på sinnet selv, frustrasjonen, for han raser også inn på hennes rom, opp i hyllene, raserer alt hun har satt opp så pertentlig av Lego og Shopkins, LOL Surprise dukker med sko og klær og utstyr, alle de bittesmå Hatchimals figurene dandert på rekke og rad. No more.
”Jeg hater Mio!” gråter hun, blør fortsatt fra hender og armer, nå har han vært i vinduskarmen, revet ned alt hun hadde satt opp der, vi må lete på gulvet, finne alt igjen, hvor er de hvite små skoene, snufser hun, og vi plasserer det hele et sted enda høyere opp. Et klassebilde av Lilly som førsteklassing har han også revet ned fra veggen, det knuste heldigvis ikke.
”Mio, jeg elsker deg,” hører jeg ikke lenge etter, jeg er på kjøkkenet igjen, hun klemmer og kysser på den myke pelsen hans. Han har vokst voldsomt på de to månedene vi har hatt ham, men han er fortsatt kattunge, en vilter tenåring, kanskje. Bare litt mer koordinert i byksene sine. Vil ikke lenger nødvendigvis måtte klamre seg fast i fanget mitt med de skarpe klørne sine etter et hopp som ikke fikk ham riktig opp. Hopper ikke lenger opp på meg som om jeg var et tre når jeg står rett opp ned.
I vinduskarmene ser det nakent og trist ut utenfra nå, innenfra er det bare blitt så veldig hvitt, liksom, for jeg kapitulerte, fikk ham ikke fra å styrte opp dit, rote det til, knuse potter og lamper og spise på planter, så nå står alle de potteplantene jeg reddet, stuet sammen helt oppimot taket, øverst oppå den høye bokhylla i stuen.
Vi tilpasser oss, og han utvikler seg, og kanskje, bare kanskje, begynner han å lære seg litt. At det ikke er lov å være på spisestuebordet og kjøkkenbenken (selv om han likevel prøver seg begge steder). At han ikke skal bite på ledninger og ladekabler (selv om jeg fortsatt må spraye dem med citronella for å holde ham unna), slik jeg hver morgen må spraye sofaen etter jeg oppdaget hvor oppklort den var blitt på så kort tid, og det er faktisk en ganske fin sofa i grønn ull med diskret broderte sting. De lange kjolene som fristet ham til å ta sats opp i klesstativet og klore seg fast og revne det som hang der. Nå har jeg hengt det lengste og fineste bort, inn i skapet i gangen med støvsugeren og vinterstøvlene, det lukter allerede surt av tøyet.
Andre ting må jeg bare gi opp. Tepper blir klort opp, stigen på Lillys køyeseng ser ikke ut, det får så være. Sofaputer, andre puter, klær og pledd, oppklorte eller istykkerrevne. Han gnager på bøker. Og det er pels og kattesand fra doen over alt.
Men han har i hvert fall begynt å la meg lage mat i fred (uten å bykse opp på meg; jeg må fortsatt jage ham ned fra benken) og yoga (uten å leke med flettene mine og klore meg på nesa; jeg må fortsatt få ham ned fra hyller hvor han river ned ting, eller møbler han river opp). Jeg trenger ikke lenger stappe knuten på pysjbuksa mi ned i trusa i frykt for at han vil se sløyfa hengende der oppe så han får en rasende lyst til å ta sats og fange den i et byks. Og noen ganger får jeg til og med feiet bort sanden fra kattedoen hans, før han søler til igjen når han skal leke med kosten eller sanden.
Vi har, Lilly og jeg, på disse to siste månedene, sammen stått og gått gjennom alt fra kalde føtter og anger, trangen til å kaste ham ut av vinduet eller sperre ham inne et sted vi ikke kan høre ham, kjærlighetsrus og søskensjalusi, opprømthet og oppgitthet. Jeg fantaserer fortsatt hver natt mot morgengry om å plassere ham nede i kjellerboden eller oppe i loftsboden, bare få ham vekk, bort, få slippe ham, så vi kan få litt fred.
Men så snur det jo, og så ligger han der så søt, helt krøllet opp i en ball, maler høylytt, og jeg puster lettet ut over at jeg ikke gjorde noe overilt.
Det minner meg om da Lilly var liten. Det plutselige og intense behovet fra et helt nytt lite vesen for min omsorg HELE tiden. ALDRI noe tid til meg selv, til å gjøre noe annet enn bare holde og amme. Gå på do i fred, for eksempel, uten å holde. Ta en dusj. Skrive en mail. Gjøre litt yoga. Åpne en bok. Støvsuge eller bare spise mat med kniv og gaffel. Ingenting av det. Bare holde og amme, holde og sove, holde og stelle.
Jeg kunne være så sliten. Av aldri en pause. Aldri å kunne forsvinne inn i meg selv, søke tilflukt i laptopen og drive av sted i tankene. Alltid være på, beredt og oppmerksom.
Jeg kunne bli gal. Da var det så godt å tømme seg for noen som forstod, som var i samme båt, som ikke dømte. For jeg trengte jo bare tømme meg litt, jeg ville jo selvfølgelig ha henne og bare være med henne, og jeg elsket det, det bare var så slitsomt også.
Og det hjalp når jeg fant ut av hva jeg kunne gjøre. Aviser kunne jeg kikke i, på bordet foran meg mens jeg holdt henne i armene. Og når jeg fikk til bæresjalet, da kunne jeg både lage mat og spise med to hender på gode dager, kanskje til og med støvsuge. Det beste var å gå, bare gå, og la tankene drive. Etter hvert kunne jeg skrive litt med henne liggende tett ved siden av låret mitt i sengen eller på sofaen.
Mio konkurrer om fanget med laptopen. Det nytter ikke å dytte ham ned; da hopper han bare opp på tastaturet og legger inn en hel rekke ubegripelige tegn. Så nå sitter jeg med laptopen nede ved knærne og armene strekt ut så langt jeg kan, mens han fornøyd kveiler seg til i fanget og jeg får vondt i skuldrene.
Her har jeg ikke andre mødre i samme situasjon å tømme meg for, men jeg har den loka Dyresjappa, min nye bestevenn. Til Sebastian har jeg kunnet gå å blåse ut mitt innerste og laveste i total oppriktighet om alle mine frustrasjoner og mørkeste tanker om Mio. Og den unge mannen bak disken, han bare humrer og ler, få det ut, sier han, alt sammen, og jeg må også le, og da blir alle kriser til å takle. Det går over, bare hold ut. Prøv å nyt det. Ta masse bilder. Gi ham en dorull og få latterkrampe av å se på ham med den. Det blir bedre. Han blir mindre vill. Han vil lære seg litt etter hvert. Og så vil du kanskje savne det. Hvor liten og søt han var, aktiv og artig. Når han blir doven og dorsk, kanskje ikke så interessert i deg, i hvert fall ikke i den minste bevegelse du foretar.
- Jeg tror bare kattunger må være så søte som de er, ellers hadde ingen orket å ta vare på dem, sier en venninne som også har katt, prøver nok å trøste og vise at hun skjønner. Og kanskje har hun rett. Men jeg tror det dreier seg om noe mer enn det, dette at vi strekker oss så langt for å ha et dyr i huset og få det til å like seg. Alt det drittarbeidet vi gjør for dyret, bokstavelig talt, med å plukke opp avføring mens vi finner oss i at de driter i våre ting. Bare så vi kan få den lille kosen.
Jeg tror alt det der dreier seg om trangen på omsorg, på å gi den og å få den, å bygge tilknytning, familie. Flokkdyr eller ei; vi liker å være flere. Kan bli gal av å stelle for og ha små barn og menn som hele tiden vil ha noe fra oss oppå oss, savner det når vi ikke har det. Så fyller vi på med mer, pelsmyke varme små dyr. Som stryker seg tiggende langs leggen vår på kjøkkenet, legger seg kjærlig ned i fanget vårt i stua, tett inntil kroppen vår i sengen, helst under dyna, eller ved siden av ansiktet, pust mot pust, pels mot hud, varme deler varme. Og det er ganske fint faktisk, å være tre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar