Vi sitter trangt rundt langbordet under den hvite teltduken, men stemningen er stiv med frosne smil, det er ikke lenger tropevarme, det er høst i hagen, og det regner. Jeg fryser allerede over velkomstdrinken og aner ikke hva jeg skal si. Konversere med naboer jeg nettopp har hilst på eller bare så vidt snakket med før. Det er sommerfest i hagen, skal være en hyggelig avslutning på sommeren og en fin mulighet til å bli kjent.
Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut.
Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være klønete og pinlig å konversere med naboer man ellers bare har nikket til, men i tillegg er jo til syvende og sist hver og en av oss stort sett mest opptatt av oss selv, både de utadvendte som skravler i vei om seg og sitt, og de innadvendte som forsvinner inn i seg selv og sitt. Kaver med å forstå hva det vil si å leve, å være meg, å være menneske.
Og kanskje er det ikke så farlig. Kanskje betyr det ikke så mye, hvor mye vi får tak i og med oss, så lenge vi prøver litt i hvert fall, deler rom og temperatur, er i nærheten av hverandres kropper og ansiktsuttrykk, møtes med bølger av tanker og følelser, en strøm av energi. Egentlig er det jo et under når mennesker møtes, virkelig møtes i samtaler og tilstedeværelse.
Jeg husker en venninne av Lilly, datteren min på ti, de var begge kanskje åtte da, og denne venninnen hadde så mye på hjertet, det var så mye hun måtte si. Jeg avbrøt henne med at jeg kunne ikke få med meg alt hva hun sa der og da, for vi hadde så vidt kommet innenfor og jeg holdt på å pakke ut ting og tang, vi hadde vært på stranda eller var det en park. Det gjør ikke noe, insisterte hun, ville bare prate, synes ikke det gjorde så mye om jeg ikke fikk med meg så mye. Hadde bare et voldsomt behov for å la alle ordene og følelsene renne ut av seg, det var noe hun var veldig opprømt over, og gleden liksom bare vokste ved å få meddelt den.
Jeg tenkte på det i sommer da Lilly kom hjem sent en kveld hun hadde lekt med en venninne som bor i samme bygård som oss. De holder på å lage en forestilling, den er svært detaljrik og de har voldsomme ambisjoner for forestillingen, skal bli berømte med den etter hvert, det skal bli både teater, TV og film ut av det. Jeg legger stor vekt på å være tilstede og virkelig lytte til alt det Lilly sier til meg. Men det var blitt sent, jeg var opptatt av å få henne i seng, så mens jeg nikket og smilte og skjøt inn noen kommentarer og bekreftelser på hva hun sa, kom også med enkelte forslag, så kan jeg i ettertid ikke gjenfortelle stort fra det hun fortalte annet enn at det dreier seg om alver og feer og de vil også ha med både meg og mammaen til nabovenninnen i forestillingen.
Men jeg tror faktisk ikke at det viktigste er hvor mange detaljer jeg husker fra forestillingen hennes, men at jeg var der, smilende og varm, lyttet der og da, selv om jeg ikke greide feste detaljer til hjernen. Jeg åpnet meg for entusiasmen hennes og møtte henne i den. Det var det som betydde noe. Samtidig som jeg fikk hjulpet henne av med klær og inn i pysj og gjennom kveldsmat og tannpuss mens hun snakket og snakket til søvnen tok henne.
På en middag med noen akademikervenner her forleden kom tematikken opp igjen. Det dreide seg om en årlig konferanse i USA der de som underviser i norsk språk og litteratur kommer sammen og høster inspirasjon gjennom et faglig program med gjester fra Norge. Det er et krav at man snakker norsk hele tiden, og dette kan være vanskelig for flere av de amerikanske deltakerne. En av herrene i middagsselskapet mente så visst man måtte kunne beherske sin norsk i en slik setting. Han er ellers opptatt av hvor dårlig beherskelsen av norsk er blant amerikanske akademikere i nordisk, mens europeiske akademikere i nordisk stort sett behersker et ypperlig norsk, svensk og/eller dansk. Da slo en overbevisning så klar ned i meg, og et kall så sterkt om å utrope den, jeg visste han ikke kunne være uenig med meg om det jeg ville si, den lille talen jeg hevet røsten og la fram. – Om hvor vanskelig det i det hele tatt kan være å komme seg ut av seg selv og sitt hode, sine tankers og følelsers vold, og forsøke å møte andre i et oppriktig ordskifte. – Kan det da være så viktig hvilket språk som benyttes, avsluttet jeg retorisk, om det er norsk eller engelsk eller kaudervelsk, så lenge vi prøver og gjør en innsats for å møte hverandre i et meningsfylt ordskifte, altså beveger oss litt ut av oss selv for å møte den andre? Han smilte og lo, humret; jo, det var han faktisk helt enig i.
Dette skal jeg ha i bakhodet på bakgårdens årlige sommerfest nå på lørdag. At det er ikke så farlig om vi ikke alltid greier henge med i hverandres tale, når bare vi sitter der sammen, vi deler et fellesskap, og vi skal alle prøve litt, å bevege oss ut av oss selv og møte den andre.
Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut.
Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være klønete og pinlig å konversere med naboer man ellers bare har nikket til, men i tillegg er jo til syvende og sist hver og en av oss stort sett mest opptatt av oss selv, både de utadvendte som skravler i vei om seg og sitt, og de innadvendte som forsvinner inn i seg selv og sitt. Kaver med å forstå hva det vil si å leve, å være meg, å være menneske.
Og kanskje er det ikke så farlig. Kanskje betyr det ikke så mye, hvor mye vi får tak i og med oss, så lenge vi prøver litt i hvert fall, deler rom og temperatur, er i nærheten av hverandres kropper og ansiktsuttrykk, møtes med bølger av tanker og følelser, en strøm av energi. Egentlig er det jo et under når mennesker møtes, virkelig møtes i samtaler og tilstedeværelse.
Jeg husker en venninne av Lilly, datteren min på ti, de var begge kanskje åtte da, og denne venninnen hadde så mye på hjertet, det var så mye hun måtte si. Jeg avbrøt henne med at jeg kunne ikke få med meg alt hva hun sa der og da, for vi hadde så vidt kommet innenfor og jeg holdt på å pakke ut ting og tang, vi hadde vært på stranda eller var det en park. Det gjør ikke noe, insisterte hun, ville bare prate, synes ikke det gjorde så mye om jeg ikke fikk med meg så mye. Hadde bare et voldsomt behov for å la alle ordene og følelsene renne ut av seg, det var noe hun var veldig opprømt over, og gleden liksom bare vokste ved å få meddelt den.
Jeg tenkte på det i sommer da Lilly kom hjem sent en kveld hun hadde lekt med en venninne som bor i samme bygård som oss. De holder på å lage en forestilling, den er svært detaljrik og de har voldsomme ambisjoner for forestillingen, skal bli berømte med den etter hvert, det skal bli både teater, TV og film ut av det. Jeg legger stor vekt på å være tilstede og virkelig lytte til alt det Lilly sier til meg. Men det var blitt sent, jeg var opptatt av å få henne i seng, så mens jeg nikket og smilte og skjøt inn noen kommentarer og bekreftelser på hva hun sa, kom også med enkelte forslag, så kan jeg i ettertid ikke gjenfortelle stort fra det hun fortalte annet enn at det dreier seg om alver og feer og de vil også ha med både meg og mammaen til nabovenninnen i forestillingen.
Men jeg tror faktisk ikke at det viktigste er hvor mange detaljer jeg husker fra forestillingen hennes, men at jeg var der, smilende og varm, lyttet der og da, selv om jeg ikke greide feste detaljer til hjernen. Jeg åpnet meg for entusiasmen hennes og møtte henne i den. Det var det som betydde noe. Samtidig som jeg fikk hjulpet henne av med klær og inn i pysj og gjennom kveldsmat og tannpuss mens hun snakket og snakket til søvnen tok henne.
På en middag med noen akademikervenner her forleden kom tematikken opp igjen. Det dreide seg om en årlig konferanse i USA der de som underviser i norsk språk og litteratur kommer sammen og høster inspirasjon gjennom et faglig program med gjester fra Norge. Det er et krav at man snakker norsk hele tiden, og dette kan være vanskelig for flere av de amerikanske deltakerne. En av herrene i middagsselskapet mente så visst man måtte kunne beherske sin norsk i en slik setting. Han er ellers opptatt av hvor dårlig beherskelsen av norsk er blant amerikanske akademikere i nordisk, mens europeiske akademikere i nordisk stort sett behersker et ypperlig norsk, svensk og/eller dansk. Da slo en overbevisning så klar ned i meg, og et kall så sterkt om å utrope den, jeg visste han ikke kunne være uenig med meg om det jeg ville si, den lille talen jeg hevet røsten og la fram. – Om hvor vanskelig det i det hele tatt kan være å komme seg ut av seg selv og sitt hode, sine tankers og følelsers vold, og forsøke å møte andre i et oppriktig ordskifte. – Kan det da være så viktig hvilket språk som benyttes, avsluttet jeg retorisk, om det er norsk eller engelsk eller kaudervelsk, så lenge vi prøver og gjør en innsats for å møte hverandre i et meningsfylt ordskifte, altså beveger oss litt ut av oss selv for å møte den andre? Han smilte og lo, humret; jo, det var han faktisk helt enig i.
Dette skal jeg ha i bakhodet på bakgårdens årlige sommerfest nå på lørdag. At det er ikke så farlig om vi ikke alltid greier henge med i hverandres tale, når bare vi sitter der sammen, vi deler et fellesskap, og vi skal alle prøve litt, å bevege oss ut av oss selv og møte den andre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar