Quizzical mama i Norge

I dag gikk jeg. Jeg liker ikke søndager, derfor gikk jeg. Det pleier å hjelpe. Jeg hadde ikke lyst. Jeg var dorsk og tung, virkeløs og tom. Derfor måtte jeg gå. Dessuten skinte solen, fra helt blå himmel, det er midten av april, palmesøndag, faktisk, og jeg er norsk nok til å kjenne på presset av at da må du ut. Du må ut på tur. Jeg kjente på savnet, savnet etter Lilly. Datteren min. Det er så tomt her de helgene hun ikke er her. Jeg kjente vekten av fremtiden, når hun blir borte fra meg mer.  Jeg gjorde yoga etter frokost, det hjalp. Jeg satt meg ut i solen, hørte på en podcast, det var ganske fint. Kjente en kalt vind, kjente setet under meg bli hardt, gikk inn for å spise, selv om jeg var ikke sulten, det var noe å gjøre. Satt der og spiste. Høre på slutten av intervjuet, podcasten, det var med en kvinne, skuespiller, fire år eldre enn meg, som også hadde ønsket seg flere barn enn ett. Men hun var fortsatt gift. Og om fire år er det jeg som blir femti. Ser jeg...

Nå elsker du meg. Nå er det øyeblikk du ikke får nok av meg. Men det kommer en dag hvor det er andre du ikke får nok av, andre du heller vil være med. Den dagen kommer, og så kommer noe annet. Det er litt skummelt å ikke vite når og hva det er. Men det er jo greit å vite, at det kommer og noe blir det. 

Søndag er slutten på alt. Alt jeg hadde gledet meg til å få til, for oss, for deg, for meg, nå er det over. Det hjelper ikke at jeg fikk det til, at vi hadde det du ønsket deg, som vi gledet oss til, det er uansett over, det er forbi,   this is it .  Jeg elsker hverdag. Så hvorfor hater jeg søndag? Jeg liker jo jobben min, du liker skolen din.  Søndag er livets ende. Mandag er livets begynnelse. Begge er brutale. Det er fredag som er den søteste dagen. Riktignok er det den dagen en kan være trøttest og mest sliten, akkurat som mot slutten av livet. Samtidig er det da en virkelig kan hvile litt på laurbærene etter ukas økt, kjenne seg rik, fullendt, alt er godt, det hele ble jo egentlig bra.  Så kommer lørdag, og det nærmer seg slutten, en kan ikke lenger sutte på godfølelsen av det en har gjort, må gjøre mer, alt som har hopet seg opp der hjemme, så sliten en enn måtte være, det må støvsuges og vaskes, handles inn og ordnes, litt gøy skal en også ha, de...

Han kommer i rasende fart fra stua, innom doen, gjennom gangen, før han stormer inn på kjøkkenet, og jeg blir fremdeles stiv i kroppen, frykter de skarper klørne, det ville blikket, og han bykser opp, nå er han i vinduskarmen, opp på benken, ”Nei, Mio!” roper vi ut, både Lilly og jeg, brutalt dratt ut av halvsøvnen ved spisebordet over frokosten. Lilly har øvd seg på å bruke streng stemme, sier hun, som meg, men jeg tror bare det faller naturlig for henne også nå, som hun har kjent på sinnet selv, frustrasjonen, for han raser også inn på hennes rom, opp i hyllene, raserer alt hun har satt opp så pertentlig av Lego og Shopkins, LOL Surprise dukker med sko og klær og utstyr, alle de bittesmå Hatchimals figurene dandert på rekke og rad. No more. ”Jeg hater Mio!” gråter hun, blør fortsatt fra hender og armer, nå har han vært i vinduskarmen, revet ned alt hun hadde satt opp der, vi må lete på gulvet, finne alt igjen, hvor er de hvite små skoene, snufser hun, og vi plasserer det hele et...

Vi sitter trangt rundt langbordet under den hvite teltduken, men stemningen er stiv med frosne smil, det er ikke lenger tropevarme, det er høst i hagen, og det regner. Jeg fryser allerede over velkomstdrinken og aner ikke hva jeg skal si. Konversere med naboer jeg nettopp har hilst på eller bare så vidt snakket med før. Det er sommerfest i hagen, skal være en hyggelig avslutning på sommeren og en fin mulighet til å bli kjent. Jeg gruer meg, for det er sånn det kommer til å bli. Men Lilly gleder seg, og da kan jeg ikke trekke meg nå. Jeg gremmes over tanken på kleine samtaler, trege og trykkende, å ikke få med meg hva de andre sier, ikke komme på noe kvikt å svare med. Jeg kommer til å bli helt utslitt. Og jeg kommer til å fryse meg blå på lepper og hake, se helt elendig ut. Jeg er ikke alene, jeg vet det innerst inne, jeg er ikke den eneste som kan grue seg til en fest og drive med small talk. Egentlig er det jo et under at slike sommerfester kan fungere, for ikke bare kan det være...

– Vi har et værminne på ti dager, fikk jeg vite av en kollega av meg i sommer.  Han satt på utekafé og drakk pils etter jobb, livet var bra, sommer i Oslo er bra, skrev han. Ja, skrev jeg tilbake; i hvert fall i år, da.  Det var da han svarte med den kommentaren. Om at vi har et værminne på ti dager. I dag har det regnet og blåst, vi har kavet oss gjennom dagen. Hvor ble det av hetebølgen nå?  Jeg trodde ikke på at snøen ville forsvinne i løpet av april i år, men den gjorde det, og jeg husker det godt, for den forsvant så fort når det først begynte å smelte. Og i midten av mai, det er tre måneder siden nå, jeg husker godt at vi hadde en usedvanlig deilig varme da. Og at det snudde og ble gufsete på kvelden før dagen, og vi hadde såkalt bunadsvær på 17. mai i år. Jeg fikk i hvert fall ikke vist frem den nye fine drakten min. Den forble godt pakket inn under den tyktforete frakken så lenge jeg var ute i aksjon.  Så vi husker. Og vi glemmer.  ...

Trykket i Klassekampen 12. juli 2017